Video

Transkripsjon

Hvis du så et ormehull i virkeligheten, vil det se rundt ut. Sfærisk. Litt som et svart hull.

Lys fra den andre siden skinner i gjennom og gir deg et vindu til et fjernt sted.

Når man krysser den, er den andre siden fullt synlig, mens ditt gamle hjem svinner hen i det glitrende sfæriske vinduet.

Men er ormehull ekte eller er det bare magi forkledd som fysikk og matematikk?

Hvis de er ekte, hvordan fungerer de og hvor kan vi finne dem?

For det meste av menneskets historie

trodde vi at verdensrommet var ganske enkelt: En stor flat scene hvor hendelsene i universet utfoldet seg.

Selv om man tar bort planetene og stjernene, er det fortsatt noe igjen.

Den tomme scenen er rom og det eksisterer.

Uforanderlig og evig.

Einsteins relativitetsteori forandret det.

Det sier at tid og rom utgjør den scenen sammen, og det er ikke likt overalt.

Tingene på scenen kan påvirke selve scenen, strekke seg og krølle den.

Hvis den gamle scenen var som ubevegelig hardt treverk, er Einsteins scener mer som en vannseng.

Denne typen elastisk rom kan bøyes og kanskje t.o.m bli revet opp og lappet sammen, noe som kan gjøre ormehull mulig.

La oss se hvordan det ser ut i 2D. Vårt univers er som et stort flatt ark. Akkurat bøyd på den riktige måten.

Ormehull kan koble to steder som er langt fra hverandre med en kort bro

som man kan krysse nesten øyeblikkelig,

slik at man kan reise gjennom universet enda raskere enn lysets hastighet.

Så, hvor kan vi finne et ormhull?

Kun på papiret pr i dag.

Generell relativitet sier at de kan være mulig, men det betyr ikke at de må eksistere.

Generell relativitet er en matematisk teori.

Det er et sett med ligninger som har mange mulige svar. Men det er ikke all matematikk som beskriver virkeligheten.

Men de er teoretisk sett mulig, og det finnes forskjellige typer.

EINSTEIN-ROSEN-BROER

Den første typen ormehull som ble en teori var Einstein-Rosen-Broer.

De beskriver alle svarte hull som en slags portal til et uendelig parallelt univers.

La oss prøve å visualisere dem i 2D igjen.

Tid og rom som er tomt er flat, men bøyes av gjenstander som er på det.

Hvis vi komprimerer det objektet, blir tid og rom mer bøyd rundt det.

Til slutt blir tid og rom så forvrengt at det ikke har noe annet valg enn å kollapse om til et svart hull.

En enveisbarrière blir til: Hendelsehorisonten, der alt kan slippes inn, men ingenting kan unnslippe.

Fanget for alltid ved singulariteten i kjernen.

Men kanskje det ikke er noen singularitet her.

En mulighet er at den andre siden av hendelsehorisonten ser litt ut som vårt univers.

Men speilvendt, opp ned og hvor tiden går bakover.

I vårt univers faller ting i det svarte hullet.

I det parallelle universet, med baklengs tid,

spyr det speilvendte sorte hullet ting ut. Litt sånn som som Det Store Smellet.

Dette kalles et hvitt hull.

Dessverre kan ikke Einstein-Rosen-Broer krysses.

Det tar uendelig med tid å krysse over til det motsatte universet og de krymper seg i midten.

Hvis man går inn i et svart hull, blir man ikke det samme når man kommer ut av det hvite hullet. Man blir bare død.

Så for å reise i gjennom kosmos på et øyeblikk trenger mennesker et annet type ormehull.

Et reisevennlig ormehull.

VELDIG GAMLE STRENGTEORI ORMEHULL

Hvis strengteorien eller en av dens variasjoner er den riktige beskrivelsen av vårt univers,

så er vi kanskje heldige, og vårt univers kan t.o.m ha et sammenflettet nett av utallige ormehull.

Kort tid etter Det Store Smellet,

kvantefluktuasjoner i universet, vesentlig mindre enn et atom, kan ha skapt mange reisevennlige ormehull.

Tredt i gjennom dem er strenger kalt kosmiske strenger.

I den første milliardedelen av billiondelen av et sekund etter Det Store Smellet ble endene av disse

ørsmå ormehullene dratt lysår fra hverandre og spredt gjennom universet.

Hvis ormehull ble laget i et tidlig univers, enten med kosmiske strenger eller en annen måte,

kan de være overalt å bare venter på å bli oppdaget.

En kan til og med være nærmere enn vi tror.

Fra utsiden kan sorte hull og ormehull se veldig like ut.

Noen fysikere har foreslått at de supermassive svarte hullene i sentrum av galakser er faktisk ormehull.

Det vil være veldig vanskelig å dra helt til sentrum av Melkeveien for å finne det ut, men det er greit.

Det kan hende det finnes en like vanskelig måte å få tak i et ormehull på. Vi kan prøve å lage en!

MENNESKESKAPTE ORMEHULL

For å være reisevennlig og nyttig er det noen egenskaper vi vil at ormehull skal ha.

Først må det åpenbart knyttes mellom fjerne deler av rom og tid.

Slik som soverommet ditt og baderommet, eller Jorden og Jupiter.

For det andre skal det ikke inneholde noen hendelsehorisonter siden det ville ha blokkert toveisreising.

For det tredje bør den være akkurat passe stor, slik at gravitasjonskreftene ikke dreper reisende mennesker.

Det største problemet vi må løse er å holde våre ormehull åpne.

Uansett hvordan vi lager ormehull så prøver tyngdekraften å lukke dem igjen.

Tyngdekraften ønsker å klype den igjen og kutte broen og kun etterlate svarte hull ved endene.

Enten det er et reisevennlig ormehull med begge ender og vår eller et ormehull til et annet univers,

så vil det forsøke å lukke seg, med mindre vi har noe som holder det åpent.

For svært gamle strengteori-ormehull er det kosmiske strenger som gjør jobben.

For menneskeskapte ormehull så trenger vi en ny ingrediens.

Eksotisk materie.

Dette ligner ikke på noe av det vi finner på Jorden. Ikke engang antimaterie.

Det er noe helt nytt og spennende med sprø egenskaper. Hinsides alt vi noensinne har sett før.

Eksotisk materie er ting som har en negativ masse.

Positiv masse, slik som mennesker og planeter og alt annet i universet, trekkes til hverandre p.g.a tyngdekraften.

Men negativ masse er frastøtende. Det vil presse dere bort.

Dette skaper en slags anti-tyngdekraft som holder våre ormehull åpne.

Og eksotisk materie må stå i mot et enormt press for å holde tid og rom åpen.

Mer enn trykket i kjernen i nøytronstjerner.

Med eksotisk materie kan vi flette tid og rom. Akkurat som det passer oss.

Vi har t.o.m en kandidat for denne eksotiske saken. Vakuumet i selve verdensrommet.

Kvantefluktuasjoner i tomrom skaper til stadighet par med partikler og antipartikler.

Bare for å bli utslettet og umiddelbart senere.

Vakuumet i rommet koker med dem, og vi kan allerede manipulere dem til å produsere en effekt

som ligner den negative massen som vi leter etter.

Vi kan bruke dette for å stabilisere ormehullene våre.

Når vi holder den åpen, vil endene starte sammen. Så vi må flytte dem rundt til interessante steder.

Vi kan starte med å koble solsystemet og forlate den ene enden av hvert ormehull i bane rundt jorden.

Vi kan sende andre til det ytre rom.

Jorden kan være et knutepunkt for ormehull for en stor interstellar menneskelig sivilisasjon spredt over lysår,

men bare et ormhull unna.

Imidlertid har ormehull en skygge side.

Selv det å åpne et enkelt ormehull bryter universets grunnleggende prinsipper.

Potensielt kan det skape tidsreiseparadokser og bryte universets grunnleggende struktur.

Mange forskere mener at dette ikke bare betyr at de burde være umulig å lage, men at det er umulig for dem å eksistere i det hele tatt.

Foreløpig vet vi bare at ormehull finnes i våre hjerter og på papir i form av ligninger.

Vi vet at dere vil vite mer om universet. Så vi prøver noe nytt.

Kurzgesagt og Brilliant samarbeider på en 6-episoders videoserie om våre favoritt ting om vitenskap og verdensrommet.

Takket være deres hjelp vil det bli flere videoer på denne kanalen de neste seks månedene.

Kurzgesagt har jobbet med Brilliant en stund nå, og vi elsker det de gjør.

I et nøtteskall hjelper Brilliant dere med å mestre matematikk og vitenskapelige ferdigheter

gjennom aktivt å løse utfordrende og fascinerende problemer.

For å støtte vårt samarbeid med dem, besøk brilliant.org/nutshell og registrer dere gratis i dag.

De første 688 personene som bruker lenken

vil få 20% i rabatt på deres årlige premieabonnement.