Video

Transkripsjon

Universets grunnleggende valuta er energi

Det lyser opp hjemmene våres,

gjør at maten vår vokser,

gir strøm til computerene våre.

Vi kan få det på mange måter:

ved å brenne fossilt brennstoff,

splitte atomer

eller med sollys som treffer solceller.

Men det er en ulempe ved alt.

Fossilt brennstoff er ekstremt gifitg,

radioaktivt avfall er… vel, radioaktivt avfall,

og det er ikke nok batterier til å lagre sollys for overskyete dager enda.

Samtidig har solen tilsynelatende ubegrensede mengder gratis energi.

Er det en måte vi kan bygge en sol på jorda på?

Kan vi få en stjerne på flaske?

Solen skinner ved hjelp av fusjon.

I et nøtteskall er fusjon en termonukleær prosess,

som betyr at ingrediensene må være så utrolig varme, så varme,

at atomene mister elektronene sine,

og danner plasma hvor atomkjerner og elektroner

spretter fritt rundt.

Siden alle kjerner er positivt ladde, frastøter de hverandre.

For å overvinne denne frastøtingen

må partiklene gå veldig, veldig raskt.

I denne sammenhengen betyr veldig raskt veldig varmt:

millioner av grader.

Stjerner jukser for å nå disse temperaturene.

De er så massive, at trykket i kjernene deres genererer

varme nok til å trykke atomkjernene deres sammen

til de smelter sammen og fusjonerer,

noe som danner tyngre atomkjerner og frigjør energi i prosessen.

Det er denne frigjorte energien

vitenskapsmenn håper å kunne utnytte

i en ny generasjon med kraftverk:

fusjonsreaktoren.

På Jorda er det ikke gjennomførbart å bruke denne rå-kraft-metoden

for å skape fusjon.

Så hvis vi vil bygge en reaktor som genererer energi fra fusjon,

må vi være smarte.

Til dags dato har vitenskapsmenn oppfunnet to måter å lage plasma som er varm

nok til å fusjonere:

Den første typen reaktor bruker et magnetisk felt

for å trykke sammen plasma i et

donut-formet kammer hvor

reaksjonene finner sted.

Disse magnetiske avgrensede reaktorene, slike som ITER-reaktoren i Frankrike,

bruker superledende elektromagneter avkjølt med flytende helium

til bare noen få grader varmere enn det absolutte nullpunkt.

Dette betyr at de har noen de største temperaturforskjellene i det kjente universet.

Den andre typen, kalt ubevegelig avgrensning,

bruker pulser fra superkraftige lasere for å

varme opp overflaten til en kule med brensel,

så den imploderer,

slik at brenselet blir varmt og tett nok til å fusjonere.

Faktisk

er en av verdens kraftigste lasere

brukt til fusjoneksperimenter

ved National Ignition Facility i USA.

Disse eksperimentene og andre like rundt om i verden

er per dags dato bare eksperimenter.

Vitenskapsmenn utvikler enda teknologien.

Og selv om de kan oppnå fusjon,

koster det akkurat nå mer energi å utføre eksperimentet

enn de produserer i fusjon.

Teknologien har en lang vei å gå

før den er kommersielt levedyktig.

Kanskje den aldri vil være det.

Det kan hende det er umulig å få til en praktisk fusjonsreaktor på Jorda.

Men, hvis vi kommer så langt, vil det være så effektivt,

at et enkelt glass med sjøvann

kan bli brukt til å produsere like mye energi som ved å brenne en tønne med olje,

uten noe avfall av betydning.

Dette er fordi fusjonsreaktorer ville brukt hydrogen eller helium som brensel,

og sjøvann inneholder mengder med hydrogen.

Men en hvilken som helst hydrogen holder ikke:

man trenger spesifikke isotoper med ekstra nøytroner, kalt deuterium og tritium,

for å få til de riktig reaksjonene.

Deuterium er stabilt og er i overflod i sjøvann,

men med tritium er det mer komplisert.

Det er radioaktivt, og det kan hende det bare finnes tjue kilo

av det i hele verden, for det meste da i atomvåpen, noe som

gjør det utrolig dyrt.

Så det kan hende vi trenger et annet fusjons- element til deuterium istedenfor tritium.

Helium-3, en isotop av helium, kan være en god erstatning.

Dessverre

er det også utrolig sjeldent på Jorda.

Men her har kanskje månen svaret.

Over milliarder av år

kan solvinder kanskje ha bygd opp enorme lagre

av helium-3 på månen.

Istedenfor å lage helium-3, kan vi grave det ut.

Hvis vi kunne sile ut helium av månestøvet,

ville vi ha nok brensel

til å forsyne hele Jorda

med strøm i tusener av år.

Enda et argument for å etablere base en på månen,

hvis du ikke var overbevist allerede.

Okay, kanskje du tror det å bygge en mini-sol høres farlig ut.

Men de hadde faktisk vært mye sikrere enn mange andre typer kraftverk.

En fusjonsreaktor er ikke som et kjernekraftverk

som kan smelte med katastrofale følger.

Hvis avsperringen feiler,

ville plasmaen ekspandere og kjølne og reaksjonen ville stoppet.

Sagt enkelt, det er ikke en bombe.

Frigjøringen av radioaktivt avfall som tritium

kan utgjøre en trussel overfor miljøet.

Tritium kunne reagert med oksygen, og lagd radioaktivt vann,

hvilket ville vært farlig siden det siver ut i miljøet.

Heldigvis er det ikke mer enn et par gram tritium i bruk

ved et hvert tidspunkt, så

en lekkasje ville raskt blitt fortynnet.

Så vi har akkurat sagt at

det er en nesten ubegrenset mengde energi,

på ingen bekostning av miljøet

i noe så enkelt som vann.

Så, hva er haken?

Kostnaden.

Vi vet bare ikke om fusjon vil noensinne være kommersielt levedyktig.

Selv om det fungerer, kan det hende de er for dyre til noensinne å bygges.

Den største ulempen er at det er usikker teknologi.

Det er en gamble om 10 milliarder.

Og de pengene kan kanskje være bedre brukt på annen ren energi,

som har vist seg som sikkert.

Kanskje vi burde slutte

mens leken er god.

Eller kanskje,

siden utbyttet er ubegrenset, ren energi for alle,

det er verdt risikoen?

Teksting av Amara.org community