Video

Transkripsjon

Vi mennesker klarer ikke å oppleve den sanne virkeligheten til universet ufiltrert.

Sansene og hjernene våre kan kun prosessere en brøkdel av verden.

Så vi må bruke konsepter og verktøy for å lære om den sanne virkelighet.

Teknologiske fremskritt gjorde ikke kun vår kunnskap om universet bredere,

de gjorde oss også klar over uendelige muligheter.

I fremtiden blir det kanskje mulig å simulere fullstendige universer.

Men hvis dette er en mulighet, hvordan kan vi vite at dette ikke har skjedd allerede?

Hva om vi ikke er skapere, men skapelser?

Kan det være at vi ikke er ekte og at vi ikke engang vet det?

Hvis vår nåværende forståelse av fysikk er riktig,

er det umulig å simulere hele universet med dets billioner på billioner av ting.

Men vi trenger ikke egentlig å gjøre det uansett.

Vi trenger kun nok univers til å lure beboerne av simuleringen vår

til å tro at de er ekte.

Hvem trenger milliarder av galakser,

vi trenger kun rommet som forsøkskaninene våre kan utforske.

Jake: Det enorme universet kunne være en flat projeksjon, og de ville ikke ha noen måte å kunne vite det på.

Hva med små ting som celler eller bakterier?

Vi trenger dem egentlig ikke.

Når du bruker et mikroskop kan det du ser bli skapt øyeblikkelig.

Det samme med atomer. Stolen du sitter i akkurat nå trenger ikke å være

simulert med billiarder av atomer.

Vi trenger kun det ytterste laget,

det kan være tomt inni fram til du bestemmer deg for å åpne den.

Kroppen din føles kanskje som om den er fylt med boblete ting, men den kan være tom fram til du åpner den.

Minimumskravet for simuleringen vår er kun bevisstheten til våre virtuelle mennesker.

Forsøkskaninene våre trenger bare å tro at simuleringen er ekte.

Greit, så blir vi simulert?

Vel, kanskje, men det er noen kriterier som må oppfylles.

Klart, vi har ingen ekspertise i dette emnet, så vær så snill å ta alt vi sier med en klype salt.

Basert på en endret versjon av det originale simuleringsargumentet til Nick Bostrom,

så har vi fem forutsetninger for deg.

Hvis de er sanne, lever du kjære seer i en simulering.

Forutsetning nr 1:

Det er mulig å simulere bevisstheten.

Ingen vet hva bevissthet er.

For argumentets skyld, la oss anta at du kunne generere bevissthet ved å simulere en hjerne.

Hjerner er ganske komplekse.

Hvis du teller hver interaksjon mellom synapser som en operasjon,

så jobber hjernen din ca 10^17, for 100 mill. mrd. operasjoner, pr sek.

La oss anta at vi trenger 10^20 operasjoner,

for å simulere ett sekund av menneskelig bevissthet.

Men vi vil ikke simulere bare ett menneske.

Vi vil simulere all menneskelig historie på en gang, så vi kan hoppe rundt.

La oss si at vi vil simulere 200 mrd mennesker, med en gjennomsnittlig levetid på 50 år.

Ett år har 30 mill sekunder ganger 50 år

ganger 200 mrd mennesker

ganger 10^20 operasjoner.

Så vi trenger en datamaskin i stand til å håndtere millioner, billioner, billioner, billioner per sekund.

Flere operasjoner enn det er stjerner i det observerbare universet.

En datamaskin som dette er bare umulig.

Bortsett fra at det kanskje ikke er det.

Forutsetning nr 2:

Teknologiske fremskritt vil ikke stoppe opp med det første.

Hvis vi antar at teknologiske fremskritt fortsetter på samme måte som den har gjort så langt,

så kan det være sivilisasjoner som krysser galakser, med ubegrenset datakraft på et tidspunkt.

Vesener på et teknologisk nivå så avansert, at vi knapt kunne skille dem fra guder.

En datamaskin som kan håndtere en million, billion, billion, billion operasjoner er seriøse greier,

men det er faktisk konsepter for datamaskiner, som kunne ha håndtert dette.

The Matrioshka Brain, er den teoretiske megastrukturen,

som består av milliarder av deler som kretser rundt en stjerne, og får næring fra dens stråling.

En datamaskin på denne skalaen, ville ha nok makt til å simulere tusenvis,

om ikke millioner av humaniora, samtidig.

Andre teknologier, som high-end fremtidige kvantedatamaskiner, kan redusere størrelsen drastisk,

så det kan være mulig å gjøre dette med en struktur på størrelse med en storby, eller t.o.m enda mindre.

Men bare hvis det fortsatt er noen i nærheten til å bygge datamaskinen.

Forutsetning nr 3:

Avanserte sivilisasjoner ødelegger ikke seg selv.

Hvis det er et punkt der alle sivilisasjoner ødelegger seg selv, så slutter hele diskusjonen her.

Når man ser ut i verdensrommet, kunne man forvente et univers, fylt med millioner av fremmede sivilisasjoner,

men vi ser ingen.

Årsaken til dette kan være Great Filters (Store Filtere).

Store filtre er barrierer som livet må overvinne, sånn som atomkrig,

asteroider, klimaendringer eller en svart hull generator.

Hvis livet er iboende selvdestruktivt, så er det ingen simuleringer.

Vi forklarer dette mer detaljert i vår Fermi Paradox video.

Forutsetning nr 4:

Super avanserte sivilisasjoner, vil kjøre simuleringer.

Når vi snakker om posthumane sivilisasjoner, så vet vi ikke hva vi har å hanskes med.

Å tro at vi vet hva vesener som er like sterke som guder vil ha, er ganske arrogant.

Tenk deg den smarteste mauren på jorden som lever ved siden av en fornøyelsespark.

Den er nysgjerrig på hva mennesker er i stand til, så du prøver å forklare.

Dessverre, mauren forstår bare ikke.

Begrepet berg-og dalbaner og stå i kø og helligdager og moro,

gir ikke mening for en maur som lever et maurliv.

Det er det samme med oss ​​og et posthumant vesen.

Sammenlignet med dem, er vi maur.

Å foreta simuleringer for moro skyld eller for vitenskapen, kan være en absurd dum idé for dem.

Men hvis de ønsker å kjøre simuleringer, uansett grunn og forutsetning nr 1, 2, og 3 er sanne også,

så er ikke sjansene lik null det at du lever i en simulering.

Forutsetning nr 5:

Hvis det er mange simuleringer, er du sannsynligvis inne i en simulering.

Hvis det finnes simulerte sivilisasjoner, så er det sannsynlig at det er mange av dem.

Tross alt, antar vi at posthumane mennesker har tilgang til praktisk talt ubegrenset datakraft.

Så hvis de kjører simuleringer, ville det være praktisk å kjøre millioner eller milliarder av dem.

Hvis det finnes milliarder av simulerte universer, er det sannsynligvis billioner på billioner av

simulerte bevisste vesener.

Noe som vil bety at det store flertallet av alle bevisste vesener som noen gang har eksistert,

er simulert.

Så, for ethvert bevisst vesen som består av kjøtt, så finnes det en milliard simulerte vesener.

Siden vi ikke har mulighet til å vite om vi blir simulert eller ikke,

i dette tilfellet er sjansene for at du er en av de 999 999 999 simulerte, ganske høye

Så, hva du anser som virkelighet, er kanskje ikke ekte i det hele tatt.

Det kan hende du er…

…simulert.

Alt dette er basert på mange antagelser som vi egentlig ikke kan teste ut akkurat nå.

Så mange forskere er uenige med hele dette tankeeksperimentet.

Så ikke brenn ned huset ditt for å teste for å teste om det finnes svikt i systemet.

Hvis du er simulert, er det ikke mye som blir annerledes for deg.

Det kan hende du er på en liten planet som svever gjennom det evige intet,

eller i en simulering inne i en datamaskin.

Din eksistens blir ikke mer eller mindre skummelt og bisarr.

Alt vi kan håpe på er å prøve å leve gode liv, og ha det bra.

Og håpe på at hvis vi faktisk er simuleringer i en superdatamaskin

at ingen snubler i strømkabelen.

Åh, nei. Jeg tror jeg frakoblet simuleringen.

Men hva om det ikke betyr noe? Hva om vi er i en akkurat nå? Hva om du blir simulert?

Jake, over på Vsauce3 tar en titt på det.

Klikk her for å se hans video og abonnér på hans kanal.

Hvorfor er du fortsatt her? Gå over til Vsauce3, se videoen og abonnér.

Vi lover. Det er verdt tiden din.