Video

Transkripsjon

Noen ganger føles verden…kjedelig.

Vi har besøkt hver eneste øde øy, erobret Arktis og penetrert dypt inn i junglene.

Men det fins fremdeles ett sted igjen å utforske.

Det er en våt og dødelig ørken, bebodd av mystiske skapninger som lever i totalt mørke.

Dyphavet.

La oss dykke ned.

Når vi ser den enorme størrelsen til Jordas hav,

er det vanskelig å tro at mindre enn 2% av all biomasse på jorden lever her.

Og av den lille prosenten lever rundt 90% nær overflaten i de første 200 meterne.

Det er her vi begynner reisen vår.

Her kan lys fortsatt trenge gjennom vannet, noe som gjør at fotosyntes fungerer her.

Planteplankton; billioner av billioner av encellede alger og bakterier utgjør grunnlaget

til havets økosystem, og de blir spist av større plankton, som igjen spises av andre arter.

Havbunnen ved denne dybden kan minne om regnskogen i Amazonas, og er ofte dekket av korallrev, alger,

og andre sjøplanter som fungerer som et hjem for tusenvis av sjødyr.

Så langt har vi rettet vår oppmerksomhet på dette relativt trivelige miljøet

Så la oss dykke dypere, der vi fisker, svømmer, forurenser og forsker.

Når vi beveger oss bort fra kjente kystfarvann til dypere, mer avsidesliggende farvann, når vi etter hvert kanten

på kontinentalsokkelen, der vi støter på kontinentalskråningen;

den lange nedstigningen til dyphavet.

For hver ekstra meter ned blekner lyset drastisk, noe som betyr at det praktisk talt

ikke finnes flere planter, og den bratte kontinentalskråningen ligner mer på månens overflate.

Ut av vinduet ser vi kun tilsynelatende endeløst åpent vann.

La oss legge skråningen bak oss og synke ned i det som er kjent som den mesopelagiske sonen (skumringssonen): Portalen til havets dyp.

Etter hvert som vi synker dypere øker trykket til dødelige nivåer.

Det dypeste apparatdykket noen sinne nådde ned til 332 meter.

Ved den dybden tilsvarer trykket å ha 200 personbiler stablet oppå seg.

Likevel har vi bare fullført 3% av reisen vår.

Selv om denne regionen virker ganske livløs, er det mange fisk og andre dyr

som faktisk tilbringer minst halvparten av livet sitt her nede.

På dagtid er det et godtsted å hvile seg, i skjul for rovdyr i det enorme mørket.

Om natten kan de reise trygt til grunnere områder for å spise nær den frodige overflaten.

I denne overgangssonen mellom skumring og absolutt mørke blir lys et mektig verktøy.

Over 90% av artene som er tilpasset dette dype miljøet

bruker selvlysende kjemikalier for å produsere lys.

Det brukes som kamuflasje i det svake sollyset for å flørte med potensielle partnere,

eller til å forvirre og skremme angripere.

Og noen bruker lys for å jakte.

Et annet verktøy for å overleve i mørket er samarbeid.

På rundt 700 meter møter vi en koloni med kolonimaneter (Siphonophorae).

De kan bli opptil 50 meter lange, men er kun omtrent så bred som et kosteskaft.

For å tiltrekke seg byttedyr skaper kolonien et vakkert blått eller rødt lys

og legger ut et teppe av tentakler fylt med giftige nåler som dreper alt som kommer for nær.

Men de fleste arter som bor her nede er avhengig av en usannsynlig ressurs: marin snø.

Hvitt, flakete materiale som stadig synker fra overflaten til bunnen av havet.

Det består av døde planter eller dyr,

avføring, skjell, sand eller støv.

Selv om dette ikke høres veldig appetittlig ut, ville livet på havbunnen sulte uten denne livsviktige resursen.

Det er i dette området de fascinerende kampene mellom to usannsynlige fiender oppstår.

Spermhvaler jakter på og angriper kjempeblekksprut (Architeuthis) på størrelse med et lite hus.

Selv om blekkspruten kjemper voldsomt tilbake har de sannsynligvis ingen sjanse,

men de etterlater seg ofte permanente merker i morderens hud.

Når vi når 1000 meter, dypere enn den høyeste bygningen mennesker noen sinne har bygd (Burj Khalifa), må vi være forsiktige.

Dette er den bathypelagiske sonen (midnattsonen); tt sted i evig mørke.

En nesten uutforsket våt ødemark bestående av endeløst, svart åpent vann.

På disse dypene er omgivelsene mer farlige for mennesker enn i verdensrommet.

Å finne føde her nede er vanskelig, så livet har måttet tilpasse seg og bli ekstremt energieffektivt.

Slik som den 30 centimeter lange vampyrblekkspruten (Vampyroteuthis) som flyter gjennom vannet uten å bevege på seg,

med lange, slanke fangarmer slepende etter seg.

De er dekket av bittesmå stive hår som børster føde fra vannet.

Dette sparer mye energi sammenlignet med en mer aktiv livsstil.

For kjøttetende fisk er det mye vanskeligere å finne mat etter som det er sparsommelig med levende byttedyr her nede.

Så jegerne må få et perfekt grep om sitt offer på første forsøk. Ellers vil den flykte ut i mørket.

Mange dyphavsrovdyr har flere sett med lange og dødelige tenner.

Slik som hoggormfisk (Chauliodus), som bruker sine lange hoggtenner for å fange selv store byttedyr og svelger dem hel.

Eller kragehaien (Chlamydoselachus), med sitt imponerende sett med 300 tenner,

buet bakover for å hekte ofrene i munnen sin.

Vi synker videre.

Når vi passerer 3800 meter, like dypt som vraket av Titanic, befinner vi oss i den abyssopelagiske sonen (abyssalsonen).

Her skjer livet i sakte film.

Å bevare hver siste bit med energi er avgjørende for å overleve.

Alt her nede svever bevegelsesløst, eller svømmer på en treg, elegant måte.

De eneste gangene dyrene, som bor i denne sonen, beveger seg raskt, er når de må unnslippe fare.

Slik som dumboblekkspruten (Grimpoteuthis), med sine ørelignende svømmeføtter. Eller skolesten (Macrourinae) med sin langsomme, ålelignende hale.

Ved 4000 meter når vi endelig fast grunn igjen; dyphavssletten.

Den er dekket av grå søle og steiner nedstøvet av restene av marin snø,

som blir spist av dyr som sjøpølser, reker, kråkeboller og sjøormer.

I noen områder på havbunnen kan man se små mørke mineralavsetninger.

Dette er manganknoller.

Dyphavskoraller og svamper bruker dem til å forankre seg på havets bunn.

Selv om livet er sparsomt på havbunnen, finnes det selv her oaser.

I riftdalene, der tektoniske plater skyves fra hverandre, varmer magma opp sjøvannet og skaper mørke jetstrømmer

av vann og mineraler så varme som 400℃, som danner forseglede skorsteiner og tårn.

Ekstremofile bakterier bruker mineralene for å lage organiske stoffer, som er grunnlaget for unike økosystemer.

Når vi forsetter nedover når vi til slutt den dypeste delen av dyphavssletten ved rundt 6000 meter.

For det meste av havbunnen er dette så dypt som vi kommer, men hvis vi vil nå det dypeste punktet i havet,

er faktisk bare kommet halvveis.

La oss gå inn i hadalsonen; havets underverden.

Den består av lange, smale grotter som kun utgjør rundt 0,25% av verdenshavene, og er blant

de mest ekstreme miljøene på Jorden.

Bare ekstremofiler finnes her nede, slik som ringbuken (Liparidae), som holder rekorden for den dypeste levende fisk

som noen gang er sett, på rundt 8000 meter.

Vi ser skarpe, svarte bergarter rase forbi når vi synker ned til mer enn 10 000 meter.

Så kommer vi til den siste skråningen; en grøft innenfor den større Marianergropen som går slakt nedover

og former en dal ca 1,6 kilometer bred.

Her er det. Det dypeste punktet: Challengerdypet.

11 000 meter under overflaten.

Vanntrykket her er 1.086 bar.

Å ta en svømmetur her er som å balansere 1800 elefanter oppå deg.

Men selv her har liv funnet en måte å trives på.

Ved siden av sjøpølser vrikker hvite og lyserosa tanglopper (Amphipoda) seg gjennom vannet.

Størrelsen deres er forbløffende.

Mens deres slektninger på grunt vann i beste fall blir et par centimeter lange, kan dyphavsversjonen

bli opptil 30 centimeter.

Og det finnes andre ting som flyter elegant i vannet.

Plastposer som ble funnet av forskere i 2018.

Selv det fjerneste stedet på Jorden er ikke upåvirket av menneskelig aktivitet.

Det er ikke noe mer å gjøre nå og oksygenet vårt er snart tomt, så vi begynner oppstigningen.

Etter timevis med reising gjennom det mørke intet, ser vi endelig et glimt av lys.

Vi kommer tilbake til en rolig overflate.

Havet er så dypt. Det er så mye av det.

Vi skylder oss selv og våre etterkommere å bevare det så godt vi kan.

Det er fortsatt så mange underlige ting igjen å oppdage.

Så, dere er alle sikkert gira nå og ønsker å utforske.

Hvorfor ikke starte med litt saftig vitenskap? Dere kan bruke vennene våre fra Brilliant

som et springbrett for et dypdykk.

Brilliant er et nettsted som hjelper dere å nærme dere vitenskap på en praktisk måte gjennom interaktive kurs

og daglige problemer innenfor matematikk, naturfag og informatikk.

I stedet for å oversvømme dere med informasjon,

får dere verktøyene du trenger for å løse komplekse emner selv.

Det er praktisk læring i stedet for kritt og prat.

Gjør et dypdykk og kom til bunns i kurs om ting som geometri, bølger og lys, gravitasjonsfysikk og mye mer.

Klikk på lenken i beskrivelsen, eller besøk brilliant.org/nutshell for å registrere dere gratis

og lær flere ting enn det er fisk i havet.

Og det er en ekstra fordel for Kurzgesagt-seere. De første 688 personene som bruker lenken

får 20% avslag på sitt årlige medlemskap, noe som lar dere se alle de daglige problemene i arkivene,

og låser opp et hvert kurs.

Brilliant hjelper dere med å avslutte dagen litt smartere. Gå videre og ta steget.

Trenger dere mer C-vitamin? Vi har også laget en episk plakat med noen av de mest fascinerende skapningene

vi møtte på vår dykkerferd.

Det er mye mindre arbeid enn et akvarium, men like beroligende og vakkert.