Video

Transkripsjon

Sorte hull er et av de merkeligste fenomenene som finnes.

De gir på en måte ingen mening i det hele tatt.

Hvor kommer de fra?

Og hva skjer hvis man havner i en?

Stjerner er utrolig massive samlinger, hovedsakelig av hydrogenatomer

som kollapset i enorme gassskyer p.g.a sin egen tyngdekraft.

I kjernen så blir hydrogenatomer knust og gjort om til helium via atomfusjon

å frigjør en enorm mengde energi.

Denne energien, i form av stråling, skyver mot tyngdekraften

og opprettholder en jevn balanse mellom de to kreftene.

Så lenge det fusjoneres i kjernen så vil en stjerne holde seg nokså stabil.

Men for stjerner med vesentlig mer masse enn vår egen sol

vil varme og trykk i kjernen tillate dem å smelte tyngre elementer, helt til de når jern.

I motsetning til alle de foregående elementene;

fusjonsprosessen som skaper jern genererer ikke energi.

Jern bygger opp stjernens kjerne helt til den når en kritisk mengde

og balansen mellom stråling og tyngdekraft blir plutselig ødelagt.

Kjernen kollapser.

Innen en brøkdel av et sekund så imploderer stjernen.

Mens den beveger seg i 1/4 av lysets hastighet så mater den enda mer masse inn i kjernen.

Det er i dette øyeblikk at alle de tyngre elementene i universet blir skapt,

i det stjernen dør, i en super-nova-eksplosjon.

Dette produserer enten en nøytronstjerne,

eller hvis stjernen er massiv nok,

så vil hele kjernens masse kollapse inn i et svart hull.

Hvis du så på et sort hull,

så er det egentlig hendelsehorisonten man ser.

Alt som krysser hendelseshorisonten

må reise raskere enn lysets hastighet for å unnslippe.

Med andre ord: Det er umulig.

Så vi ser bare en svart sfære som ikke reflekterer noen ting.

Men hvis hendelsehorisonten er den svarte delen,

hva er da “hullet” i det sorte hullet?

Singulariteten.

Vi er ikke sikker på hva det er akkurat.

En singularitet kan være uendelig tett,

noe som betyr at all masse er konsentrert til et enkelt punkt i rommet,

uten overflate eller volum, eller noe helt annet.

Akkurat nå vet vi ikke.

Det er som å dele på null.

Forresten så suger ikke sorte hull opp ting som en støvsuger,

Hvis vi byttet ut sola med et like stort svart hull,

så ville ikke det bety noen ting for jorden,

bortsett fra at vi ville ha fryst i hjel selvfølgelig.

Hva ville skjedd med deg hvis du falt i et sort hull?

Opplevelsen av tid er forskjellig rundt svarte hull.

Fra utsiden føles det ut som man bremser når man nærmer seg hendelsehorisonten,

så tiden går tregere for deg.

På et tidspunkt vil det føles som å fryse i tiden, sakte blir rød, og forsvinne.

Mens fra ditt perspektiv,

kan man se resten av universet spolt fremover,

som å se inn i fremtiden.

På dette stadiet så vet vi ikke det neste som skjer,

men vi tror det kan være en av to ting:

1. Man dør en rask død.

Et sort hull kurver rommet så mye,

at når man krysser hendelsehorisonten,

så er det bare en mulig retning.

Man kan ta dette, bokstavelig talt, inne i hendelsehorisonten,

kan man bare gå i en retning.

Det er som å være i et veldig trangt smug som stenges bak deg etter hvert steg man tar.

Massen i et sort hull er så konsentrert,

på et tidspunkt vil selv små avstander på noen få centimeter,

bety at tyngdekraften øker med flere millioner ganger på ulike deler av kroppen din.

Cellene dine blir revet fra hverandre,

mens kroppen din strekker seg mer og mer ut,

helt til du er en varm strøm av plasma. Ett atom bred.

2. Man dør en veldig rask død.

Umiddelbart etter at man har krysset hendelsehorisonten,

vil man støte på en brannmur og bli tilintetgjort på et øyeblikk.

Ingen av disse alternativene er spesielt hyggelige.

Hvor raskt man vil dø, avhenger av det svarte hullets masse.

Et mindre sort hull vil drepe deg før man t.o.m kommer til hendelsehorisonten,

mens man sannsynligvis kan reise inne i et superstort massivt svart hull en god stund.

Som en tommelregel:

Jo lenger unna singulariteten man er. Jo lenger lever man.

Svarte hull kommer i forskjellige størrelser.

Det finnes svarte hull med like mye masse som stjerner, flere ganger mer enn vår egen sol,

og med diameteren til en asteroide.

Og så er det de super massive sorte hullene,

som finnes i hjertet av hver galakse,

og har fått næring i milliarder av år.

For tiden er det største supermassive sorte hullet som vi vet om,

er S5 0014 + 81.

40 milliarder ganger massen av vår egen sol.

Det er 236,7 milliarder kilometer i diameter,

som er 47 ganger avstanden fra Sola til Pluto.

Så kraftig som svarte hull er,

så vil de til slutt fordampe via en prosess som heter Hawking-stråling.

For å forstå hvordan dette fungerer må vi se på tomt rom.

Tomt rom er egentlig ikke tomt,

men fylt med virtuelle partikler som hopper inn i eksistens

og tilintetgjør hverandre igjen.

Når dette skjer på randen av et svart hull,

vil en av de virtuelle partiklene bli trukket inn i det svarte hullet,

og den andre vil unnslippe og bli en ekte partikkel.

Så det svarte hullet mister energi.

Dette skjer utrolig sakte i begynnelsen,

og blir raskere mens det svarte hullet blir mindre.

Når den blir til massen av en stor asteroide,

er utstrålingen ved romtemperatur.

Når det har massen til et fjell,

så stråler den med lik varme som vår egen sol.

Og i siste sekund av sitt liv,

vil det sorte hullet utstråle energien fra milliarder av atomvåpen i en stor eksplosjon.

Men denne prosessen er utrolig treg.

De største sorte hullene vi kjenner til,

kan bruke et “googol” år for å fordampe.

Dette er så lenge at når det siste sorte hullet er visket bort,

så vil ingen være i nærheten til å oppleve det.

Universet vil bli ubeboelig lenge før da.

Dette er ikke slutten på vår historie,

det er mange mer interessante ideer om svarte hull.

Vi vil utforske dem i del 2.

En stor takk til Frasier Cain for å hjulpet med denne videoen

Forresten, vi har laget noen Kurzgesagt bakgrunns-bilder i 4K i forskjellige skjermstørrelser.

Dere kan skaffe dem på vår Patreonside, som også hjelper oss med å lage flere videoer.

Som nå i desember. Den første måneden noensinne med tre videoer.