Video

Transkripsjon

I dette øyeblikk er du på en smal sti mellom liv og død.

Du føler det sannsynligvis ikke, men det er utrolig mye aktivitet som foregår inne i deg.

Og denne aktiviteten kan aldri stoppe.

Se for deg at du er et trappetroll som faller ned en rulletrapp som beveger seg oppover.

Den fallende delen representerer de selvproduserende prosessene i cellene dine.

Rulletrappen representerer fysikkens lover som driver deg fremover.

Å være i live er å være i bevegelse, men aldri ankomme noe sted.

Hvis du når toppen av rulletrappen, er det ikke mulig å falle mer, og du er død for alltid.

Noe foruroligende så vil altså universet at du skal nå toppen.

Hvordan unngår du det? Og hvorfor lever du?

Alt liv er basert på cellen.

En celle er en bit av det døde universet som skilte seg fra resten slik at det kunne gjøre sine egne ting en stund.

Når denne separasjonen bryter sammen så dør den og blir en del av det døde universet igjen.

Dessverre ønsker universet at livet slutter å gjøre sine egne ting.

Av en eller annen grunn liker det ikke spennende ting, men prøver å være så kjedelig som mulig.

Vi kaller dette prinsippet “entropi”, og det er en grunnleggende regel i vårt univers.

Det er ganske komplisert og uåpenbart, så vi vil forklare det i detalj i en annen video.

Foreløpig er alt du trenger å vite at levende ting er uhorvelig spennende.

En celle er fylt opp med millioner av proteiner og millioner flere enklere molekyler slik som vann.

Tusenvis av komplekse, selvproduserende prosesser skjer opptil hundretusenvis av ganger hvert sekund.

For å holde seg i live og spennende, må den hele tiden jobbe for å forhindre entropi og unngå å bli kjedelig og død.

Cellen må opprettholde en adskillelse fra resten av universet.

Det gjør dette for eksempel ved å holde mengden av visse molekyler forskjellige på innsiden og utsiden

ved aktivt å pumpe ut overskytende molekyler.

For å gjøre ting som dette, trenger en celle energi.

Energi er universets evne til å utføre arbeid; å bevege eller manipulere en ting og å skape endring.

Denne evnen kan ikke skapes eller ødelegges.

Den angitte mengden energi i universet vil aldri forandre seg.

Vi vet ikke hvorfor. Det er bare slik.

For milliarder av år siden var en av de mest avgjørende utfordringene for de første levende vesenene å få brukbar energi.

Vi vet ikke så mye om de første cellene, bortsett fra at de fikk energien sin fra enkle kjemiske reaksjoner.

Og de fant det ultimate energioverføringssystemet: Livets energiske byggestein.

Molekylet Adenosintrifosfat, eller ATP.

Dets struktur gjør den unikt god til å ta imot og slippe fra seg energi.

Når en celle trenger energi, for eksempel for å pumpe ut molekyler eller for å reparere en ødelagt mikro-maskin,

kan det bryte ned ATP, og bruke den kjemiske energien til å utføre arbeid og skape forandring.

Dette er grunnen til at levende vesener er i stand til å gjøre ting.

Vi vet ikke helt når eller hvordan det første ATP-molekylet ble til på Jorden.

Men alle levende ting vi vet om bruker ATP, eller noe veldig likt, for å holde det interne maskineriet i gang.

Det er avgjørende for nesten enhver prosess.

Planter, sopp, bakterier og dyr trenger det for å overleve.

Ikke noe ATP, ikke noe liv på Jorden.

Mest sannsynlig overalt.

Selv om det å bryte ned kjemikalier for å få energi er fint,

gikk tidligere livsformer glipp av den største tilgjengelige energikilden:

Solen.

Sola slår sammen atomer og utstråler fotoner som fører energi inn i solsystemet.

Men denne energien er rå og ufordøyelig.

Det må raffineres.

Etter hundrevis av millioner av år med evolusjon, så fant en celle endelig ut hvordan å spise Sola.

Den absorberte stråling og konverterte mye av det om til beleilige små kjemiske pakker som den kunne bruke for å holde seg i live.

Vi kaller denne prosessen…Fotosyntese.

Man tar fotoner som inneholder elektromagnetisk energi,

og bruker en del av denne energien til å slå sammen og kombinere forskjellige molekyler.

Den elektromagnetiske energien omdannes til kjemisk energi lagret i ATP-molekylet.

Denne prosessen ble enda bedre, ettersom noen celler lærte å lage bedre kjemiske pakker:

Glukose. Eller sukker.

Lett å bryte ned, rik på energi og ganske velsmakende.

Dette er så praktisk at noen celler bestemte at i stedet for å gjøre den irriterende fotosyntesen selv,

så bare svelget de andre celler som gjorde det, og tok deres glukose og ATP.

Dette er ansett som et av de største animalske forræderiene i evolusjonshistorien.

Og slik fortsatte det.

Fotosynteseceller kan hovedsakelig kun utnytte energi på overflatene,

noe som begrenset deres maksimale energiproduksjon,

som igjen begrenset deres evolusjonsmuligheter noe.

Så tiden gikk.

Noen celler lagde sukker. Andre spiste dem.

Evolusjon gjorde sitt, men generelt sett forble ting som de var i hundrevis av millioner av år.

Inntil en dag en celle spiste en annen og ikke drepte den.

I stedet ble de til en celle.

Ingenting var annerledes den dagen, men Jorden kom til å bli annerledes for alltid.

Denne cellen ble stamfaren til alle dyr på denne planeten.

Blåhvaler, amøber, dinosaurer, maneter,

Rosa fe-beltedyr og Sunda flyvende lemurer.

Og selvfølgelig deg.

Alle kan spore sin eksistens tilbake til dette øyeblikket.

Sammenslåingen av to levende vesener er så viktig,

fordi når de to cellene ble til én, ble de mye kraftigere.

Den tidligere uavhengige cellen på innsiden kunne slutte å fokusere på å overleve.

Det kunne nå konsentrere seg om en ting: Lage ATP.

Det ble cellens kraftverk. De første mitokondriene.

Vertscellens jobb ble å sikre overlevelse i den farlige verden,

og gi mitokondriene mat.

Mitokondrier reverserte fotosyntesen, i en lignende kompleks prosess.

De tar sukkermolekyler som vi fikk fra å spise andre levende ting,

forbrenne dem med oksygen og forløpermolekyler for å lage nye, energirike ATP-molekyler.

Denne prosessen fungerer som en liten ovn og spytter ut avfallsstoffer slik som CO2,

vann, og litt kinetisk energi som du opplever som kroppsvarme.

Denne første arbeidsdelingen betydde at den nye cellen hadde mye mer energi tilgjengelig enn noen celle før den,

noe som betydde flere muligheter for evolusjon til å danne mer komplekse celler.

På et tidspunkt begynte disse cellene å danne små grupper eller samfunn,

som igjen førte til flercellede liv, og til slutt deg.

I dag er du en haug med billioner av celler, hver og en er fylt med dusinvis,

om ikke hundrevis av små maskiner som gir deg brukbar energi til å holde deg i live.

Hvis denne prosessen blir forstyrret, selv i noen få minutter, dør du.

Men hvis livet er så skjørt, ville det ikke være en god ide å lagre ATP, slik som vi lagrer sukker i fettcellene våre,

så vi ikke dør hvis vi slutter å puste en stund?

Hvis livet har løst så mange problemer for å få deg til å leve i dag, hva er da greia med å dø raskt?

Selv enkle bakterier som E. Coli utgjør omtrent 50 ganger sin kroppsvekt i ATP for hver celledeling.

Dine trillioner av celler trenger mye ATP for å holde deg gående.

Hver dag produserer og konverterer kroppen din rundt 90 millioner, milliarder, milliarder ATP-molekyler: Ca din egen kroppsvekt.

Du trenger en hel persons verdi av ATP bare for å klare deg gjennom en enkelt dag.

Selv å lagre nok ATP til å holde deg gående i noen minutter er i utgangspunktet umulig.

Et ATP-molekyl er veldig bra for å skifte energi raskt rundt omkring.

Men det er forferdelig å lagre, siden det bare har én prosent av energien til et glukosemolekyl og tre ganger så mye masse.

Så ATP blir kontinuerlig produsert og brukt opp ganske raskt.

Dette var den korte og forenklede historien om molekylet som gjør at du kan være forskjellig fra det døde universet,

og å være trappetrollet i rulletrappen.

Det er en rar historie.

Det er dette molekylet man trenger for å overleve til enhver tid.

Man trenger det for å fortsette å bevege seg, for selv en kort pause gjør at ditt trappetroll stopper opp.

Og du må lage det selv.

Det er som å kjøre bil i full fart mens du produserer drivstoff i bagasjerommet

med søppel som du henter fra veigrøfta.

Så vidt vi vet begynte dette for milliarder av år siden,

da ørsmå deler av det døde universet samlet seg og ble

noe annet et øyeblikk.

Det kunne holde seg gående.

Det kunne vokse.

Det øyeblikket satte trappetrollet i gang, og det har holdt seg i gang siden.

Fra de aller første cellene, til deg som ser på dette nå.

På et tidspunkt vil du fusjonere med resten av det døde universet igjen.

Kanskje du forteller det historier om dine eventyr.

Eller kanskje ikke.

Men før du finner ut av det,

kan du gjøre det livet gjør best.

Å gjøre et dødt univers mye mer interessant.

Hvis du for øyeblikket kjeder deg uansett grunn, og du vil gjøre livet ditt mer interessant,

så har vi noe for deg.

Vi inngikk et samarbeid med Skillshare: et læringssamfunn på nettet

som tilbyr tusenvis av kurs på alle ferdighetsnivåer på mange kreative ferdigheter som

illustrasjon, animasjon, matlaging, kreativ skriving, eller film og video.

Å lære noe mens man lager ting for seg selv er ganske gøy og oppfyllende.

Hvis du vil lære animasjon, lagde vi noen Skillshare-kurs

hvorpå vi forklarer hvordan vi animerte scener fra videoene våre, med videotimer og praktiske prosjekter.

Du kan få ubegrenset tilgang til alle kurs for mindre enn $ 10 i måneden, med et årlig premiummedlemskap.

Og de første 1000 Kurzgesagt-seerne som klikker på lenken i beskrivelsen, får en gratis prøveperiode på to måneder.

Og hvis du såvidt har begynt, for nybegynnere som vil dyppe en tå i illustrasjoner som ligner våres,

anbefaler vi “Vector Illustrasjon: Bruk kreative begrensninger for å finne din stil” av Rick Berkelsmann.

Bare prøv noe for å forbedre ferdighetene dine og samtidig

bekjemp kjedsomheten av å sitte innelåst.

Hvis du vil bli kreativ med nye ferdigheter og støtte Kurzgesagt, så ta en titt!