Video

Transkripsjon

Er vi de eneste levende vesenene i hele universet?

Det observerbare universet er omtrent 90 000 000 000 lysår i diameter.

Det finnes minst 100 000 000 000 galakser –

hver med 100 000 000 000 til 1 000 000 000 000 stjerner.

Nylig har vi også lært at planeter er svært vanlige

og det finnes trolig billioner på billioner av beboelige planeter i universet –

som betyr det skulle finnes masse muligheter for liv å utvikle seg og eksistere, ikke sant?

Men hvor er det?

Burde ikke universet yre med romskip?

La oss ta et steg tilbake.

Selv om det finnes utenomjordiske sivilisasjoner i andre galakser,

er det ingen måte vi noen gang kan vite om dem.

Alt utenfor vårt umiddelbare galaktiske nabolag,

den såkalte «lokale gruppen», er stort sett utenfor vår rekkevidde for alltid

på grunn av universets ekspansjon.

Selv om vi hadde skikkelig raske romskip,

ville det bokstavelig talt ta milliarder av år å nå disse stedene,

reisende gjennom de tommeste områdene i universet.

Så la oss fokusere på Melkeveien.

Melkeveien er vår hjemme-galakse.

Den består av opptil 400 000 000 000 stjerner.

Det er mange stjerner, omtrent 10 000 for hvert sandkorn på Jorda.

Det er omtrent 20 milliarder sol-lignende stjerner i Melkeveien

og anslag tilsier at en femtedel av dem har en planet på størrelse med Jorda i sin beboelige sone,

altså det området hvor forholdene tillater liv å eksistere.

Hvis bare 0,1% av de planetene huser liv, ville det være 1 million planeter med liv i Melkeveien.

Men vent, det er mer.

Melkeveien er omtrent 13 milliarder år gammel. I begynnelsen ville det ikke vært et godt sted for liv

for ting pleide å eksplodere en del. Men etter 1 til 2 milliarder år var de første beboelige planetene født.

Jorda er bare 4 milliarder år gammel, så det har trolig vært billioner av sjanger for liv til å utvikle seg

på andre planeter i fortiden.

Hvis bare en eneste av dem hadde utviklet seg til en rom-farende super-sivilisasjon, skulle vi ha merket det nå.

Hvordan ville en sånn sivilisasjon se ut?

Det er tre kategorier.

En Type 1-sivilisasjon ville være i stand til å utnytte all tilgjengelig energi på sin planet.

Hvis du lurer, ligger vi nå på rundt 0,73 på skalaen

og vi burde nå Type 1 en gang i løpet av de neste par hundre år.

Type II ville være en sivilisasjon i stand til å utnytte all energien til sin nærmeste stjerne.

Dette burde kreve en god dose science fiction, men det er i prinsippet mulig.

Konsepter slik som «Dyson-sfæren», et gigantisk kompleks omkring Sola, er tenkbart.

Type III er en sivilisasjon som i hovedsak kontrollerer hele sin galakse og dens energi.

En utenomjordisk rase så avansert ville trolig være gudommelig for oss.

Men hvorfor burde vi kunne se en slik utenomjordisk sivilisasjon i utgangspunktet?

Hvis vi bygget romskip som kunne opprettholde en populasjon over generasjoner i rundt tusen år,

kunne vi kolonisert galaksen på 2 millioner år.

Høres lenge ut, men husk, Melkeveien er svær.

Så hvis det tar et par millioner år å kolonisere hele galaksen

og, det muligens er millioner, hvis ikke milliarder av planeter som huser liv i Melkeveien

og disse andre livsformene har hatt betydelig mer tid enn vi har hatt –

da, hvor er alle romvesene?

Dette er Fermi-paradokset, og ingen har et svar på det.

Men vi har noen idéer.

La oss snakke om «filtre».

Et «filter» i denne sammenhengen representerer en barriere som livet har veldig vanskelig for å overkomme.

De finnes i ulike grader av «skummel».

En: Det finnes Store Filtre, men vi har passert dem.

Kanskje det er mye vanskeligere for komplekse livsformer å oppstå enn vi tror.

Prosessen som tillater livet å oppstå er fortsatt ikke helt forstått

og betingelsene som er nødvendig kan være veldig kompliserte.

Muligens var universet mye mer fiendtlig i fortiden, og bare nylig har kjølnet ned nok til å gjøre komplekst liv mulig.

Dette ville også bety at vi kanskje er unike, og i det minste en av de første, hvis ikke den aller første sivilisasjonen i hele universet.

To: Det finnes Store Filtre, og de ligger foran oss.

Dette ville vært skikkelig, skikkelig dumt.

Kanskje liv på vårt nivå finnes overalt i universet, men blir utslettet når det kommer til et visst punkt, et punkt som ligger fremfor oss.

For eksempel, vanvittig fremtidig teknologi finnes, men når aktivert, ødelegger planeten.

De siste ord hos enhver avansert sivilisasjon ville være:

«Denne nye saken vil løse alle våre problemer når jeg trykker på denne knappen»

Hvis dette er sant, er vi nærmere slutten enn begynnelsen av menneskelig eksistens.

Eller kanskje det finnes en ur-sivilisasjon av Type III som overvåker universet

og når en annen sivilisasjon blir avansert nok, blir den eliminert på et øyeblikk.

Kanskje det er noe der ute det ville vært bedre ikke å oppdage.

Det er det ingen måte å vite.

En siste tanke: Kanskje vi er alene.

Akkurat nå har vi ingen indikasjoner på liv bortsett fra oss.

Ingenting. Universet synes å være tomt og dødt.

Ingen som sender oss meldinger, ingen som svarer våre kall.

Vi er kanskje fullstendig alene, fanget på en liten fuktig gjørmeklump i et uendelig univers.

Skremmes du av tanken? I så fall har du riktig emosjonell reaksjon.

Hvis vi lar livet på denne planeten dø ut er det kanskje ikke noe liv igjen i universet. Livet ville være borte, kanskje for alltid.

Om dette er tilfellet, er vi simpelthen nødt til å reise ut mot stjernene og bli den første sivilisasjonen av Type III

så vi kan holde livets spede flamme igang og spre den til universet trekker sitt siste åndedrag

og forsvinner inn i intet.

Universet er for skjønt til ikke å oppleves av noen.

Denne videoen ble gjort mulig med deres støtte. Det tar minst 200 timer å lage en av våre videoer

og takket være deres bidrag på Patreon kan vi sakte men sikkert lage stadig flere av dem.

Dersom du vil hjelpe oss, og få din personlige fugl, for eksempel, sjekk ut Patreons nettside.