Video

Transkripsjon

Det er trolig 10.000 stjerner for hvert sandkorn på jorden, i det observerbare universet.

Vi vet at det er kanskje billioner av planeter.

Så hvor er alle Romvesene?

Dette er Fermi paradokset.

Hvis du ønsker å vite mer om det, se del en.

Her ser vi på mulige løsninger til Fermi Paradoxet.

Så vil vi bli ødelagt eller venter en strålende fremtid oss?

Rom reise er vanskelig. Selv om det er mulig, er det en enorm utfordring å reise til andre stjerner.

Store mengder materialer har til å bli satt i bane og montert.

En reise på kanskje tusenvis av år må overlevde med en befolkning stor nok til å starte på nytt.

Og planeten kan være ikke så gjestfrie som det ser ut fra avstand.

Det var allerede svært vanskelig å sette opp et romskip som kan overleve turen.

Og interstellar invasjon kan være umulig å oppnå.

vi må også vurdere tid, universet er svært gammel.

På Jorden har vært liv i minst 3,6 milliarder år.

Intelligent menneskeliv i ca 250.000 år.

Men omtrent på hundre år har vi hatt teknologi til å kommunisere over store avstander.

Det kan ha vært store fremmede imperier som strakte seg over tusenvis av systemer og eksistert i millioner av år

og vi kan ha oversett dem.

Det kan være storslåtte bygg som råtner bort i fjerne verdener.

99% av alle arter på jorden har dødd ut.

Det er lett å argumentere for at dette vil bli vår skjebne før eller senere.

Intelligent liv kan utvikle seg, fordelt over noen systemer og dø av, om og om igjen.

Men galaktiske sivilisasjoner vil kanskje aldri møtes.

Så kanskje det er en samlende opplevelse for livet i universet for å se på stjernene og lurer på “Hvor er alle?”

Men det er ingen grunn til å anta romvesner er som oss,

eller at vår logikk gjelder for dem.

Det kan bare være at våre kommunikasjonsmidler er ekstremt primitive og utdaterte.

Tenk å sitte i et hus med en morse co-sender, vil du fortsette å sende meldinger, men ingen ville svare

og du vil føle deg ganske ensom, kanskje vi er fortsatt umulig å oppdage for intelligente arter

og vi vil forbli slik helt til vi lærer å kommunisere ordentlig.

Og selv om vi møtte aliens vi kan være for annerledes å være i stand til å kommunisere med dem på en meningsfull måte.

Tenk deg den smarteste ekornet du kan,

uansett hvor hardt du prøver, vil du ikke være i stand til å forklare vårt samfunn til den.

Tross alt, fra ekornets perspektiv et tre, alt som ett sofistikert og intelligent ekorn som den selv trenger for å overleve.

Så mennesker kutte ned hele skogen er galskap; men vi ikke ødelegge skoger fordi vi hater ekorn.

Vi vil bare ressursene.

Hva ekornet ønsker og ekornet’s overlevelse er av ingen betydning for oss.

A Type 3 sivilisasjon behov for ressurser kan behandle oss på en lignende måte.

De kan bare fordampe våre hav å gjøre å samle alt de trenger enklere.

En av de utenomjordiske kanskje tror for andre “Å, bitte små aper! De bygget virkelig søte betongkonstruksjoner, nåvel nå er de døde.”

før de aktiverer warp speed.

Men hvis det er en kultur ute som ønsker å eliminere andre arter

er det langt mer sannsynlig at det vil være motivert av kulturen i stedet for av økonomi.

Og likevel vil det være mer effektivt for å automatisere prosessen ved å konstruere det perfekte våpen,

en selvreproduserende romsonde laget av nano-maskiner.

De opererer på molekylært nivå utrolig rask og dødelig,

med makt til å angripe og demontere alt på et øyeblikk.

Du trenger bare å gi dem fire instruksjoner.

One, fine en planet med liv.

To, demontere alt på denne planeten i sine enkelte deler.

Tre, bruke ressursene til å bygge nye romsonder.

Fire, gjenta.

En dommedagsmaskin som dette kunne gjøre en galakse sterilt på noen millioner år.

Men hvorfor vil du fly lysår å samle ressurser eller begå folkemord?

Lysets hastighet er faktisk .. ikke veldig fort.

hvis noen kunne reise på lysets hastighet, vil det fortsatt ta 100.000 år å krysse Melkeveien gang

og du vil sannsynligvis reise måte tregere.

Det kan være mye mer underholdende ting enn å ødelegge sivilisasjoner og bygnings imperier.

Et interessant konsept er Matrioshka Brain.

En mega-struktur rundt en stjerne,

en datamaskin av en slik datakraft at en hel art kan laste opp sin bevissthet og eksistere i et simulert univers.

Potensielt kan man oppleve en evighet av rene ekstase uten noen gang å bli født eller trist, et perfekt liv.

Hvis bygget rundt en rød dverg, kan denne datamaskinen bli drevet i inntil ti billioner år.

Hvem ønsker å erobre galaksen eller ta kontakt med andre livsformer, hvis dette var et alternativ?

Alle disse løsningene til Fermi Paradoxet har ett problem.

Vi vet ikke hvor grensene for teknologi er.

Vi kan være nær grensen, eller på langt nær den.

Og super teknologi venter oss,

gi oss udødelighet, transportere oss til andre galakser, og hever oss til nivået av gudene.

En ting vi må erkjenne er at vi egentlig ikke vet noe.

Mennesker har brukt mer enn 90% av sin eksistens som jegere og sankere.

500 år siden vi trodde vi var i sentrum av universet.

200 år siden vi sluttet å bruke menneskelige arbeid som den viktigste kilden til energi.

30 år siden hadde vi apokalyptiske våpen pekte på hverandre på grunn av politiske uenigheter.

I den galaktiske tidsskalaen er vi embryoer.

Vi har kommet langt, men har fortsatt en lang vei å gå.

Tankegangen at vi virkelig er i sentrum av universet er fortsatt sterk hos mennesker,

så det er lett å gjøre arrogante antagelser om liv i universet.

Men til slutt, det er bare én måte å finne ut, ikke sant? NO-Tekst: //Christopher M. Pettersen