Video

Transkripsjon

Romferd er det mest spennende og utfordrende eventyret som menneskeheten noen gang har gjort.

Men en historisk ironi kan stoppe oss fra å reise ut i verdensrommet jo mer vi gjør det.

P.g.a alle rakettene vi skyter opp og alle satellittene vi sender ut,

så lager vi en felle for oss selv som blir mer dødelig og farligere for hvert år.

Hvis det noen gang blir aktivert, kan det ende romalderen og holde oss

fanget på planeten vår i flere tiår. T.o.m århundrer.

Å få noe ut i verdensrommet er utrolig vanskelig.

For å gjøre det, må man bevege seg veldig, veldig fort.

Først rett opp, for å forlate atmosfæren.

Deretter sidelengs, for å begynne å sirkle rundt jorden.

Fortsatt, veldig, veldig fort.

Hvis man klarer det ender man opp i en lavtliggende bane rundt jorden.

Og når man først er i bane er det veldig vanskelig å komme seg ut av det.

Med mindre du har energi til overs, er du på en måte låst inne der og faller rundt jorden for alltid.

Det er flott for ting som vi vil holde oppe der, slik som romstasjoner og satellitter.

Så vi flyttet det meste av menneskehetens rominfrastruktur til dette området.

Bare noen få hundre kilometer over bakken.

Akkurat høyt nok slik at atmosfæren er så tynn, at ting i bane kan holde seg oppe i århundrer,

før luftmotstand bremser dem nok ned til å bringe dem tilbake til jorden.

Men dette er også kilden til vår dødelige felle.

Raketter er egentlig metallsylindre som holder store deler av drivstoffet på plass.

Når en del av drivstoffet er brukt opp, slippes de tomme tankene løs for å gjøre raketten lettere.

Noe av det krasjer ned på Jorden eller brenner opp i atmosfæren.

Men de fleste av de ubrukelige rakettdelene holder seg oppe og begynner å gå i bane rundt planeten.

Etter tiår med romfart er de lavtliggende bane rundt Jorden

blitt en søppelplass av brukte motorer, ødelagte satellitter og millioner av splinter fra missiltester og eksplosjoner.

Akkurat nå vet vi om 2600 satellitter som er ute av drift,

10.000 objekter større enn en skjerm,

20.000 like stort som et eple,

500.000 biter på størrelse med klinkekuler og minst 100 millioner deler så små at de ikke kan spores opp.

Alt dette rusket beveger seg opptil 30 000 km/t i sirkel rundt Jorden, på kryss og tvers flere ganger om dagen.

Hastigheten er så høy at det å bli truffet av rusk

på størrelsen med en ert er som å bli skutt av en plasmapistol.

Når det treffer blir rusket tilintetgjort og det frigjør nok energi til å lage hull rett gjennom solid metall.

Så, vi har dekket plassen rundt planeten vår med millioner av dødelige ødeleggelsesbiter.

Og vi har også plassert et globalt infrastrukturnettverk verdt 1 billion $ rett i heksegryta.

Det utfører viktige plikter som er avgjørende for den moderne verden:

Global kommunikasjon.

GPS og navigasjon.

Samle inn værdata.

Speide etter asteroider og alle slags vitenskapelige funn.

Ting vi vil savne veldig mye hvis de plutselig forsvant.

Hvis bare en bit på størrelse med en kule treffer en av våre

1.100 arbeidende satellitter, vil det bli ødelagt umiddelbart.

Tre eller fire satellitter blir allerede ødelagt på denne måten hvert år.

Mens antall satellitter og mengden søppel i omløp forventes å bli ti ganger så mye det neste tiåret,

så nærmer vi oss et vendepunkt.

Men det verste i verdensrommet er ikke små søppelbiter.

Det verste ville vært en ustoppelig kjedereaksjon som forvandler mye ikke-søppel om til søppel.

F.eks: Hvis to satellitter treffer hverandre akkurat passe.

Hvis satellitter kolliderer så stopper de ikke og faller ned fra himmelen. Det er mer som et plask enn et krasj.

Orbitalhastighet er så raskt at solide biter går rett gjennom hverandre.

De to satellittene blir gjort om til skyer fylt av tusenvis av små ting som fortsatt er raske nok til å ødelegge flere satellitter.

Dette kan utløse den mest langsomme og mest ødeleggende typen dominoeffekt: En kollisjonskaskade.

Akkurat som et gevær, skaper hver kollisjon flere kuler.

Det som en gang var et lite objekt, som mest sannsynlig ikke var i stand til å treffe noe som helst,

er nå blitt en mur av ødeleggelse. I stand til å gjøre mye mer skade

Etter hvert som flere og flere satellitter blir ødelagt, akselererer ødeleggelsen eksponentielt.

Til slutt ødelegges alt som er i banen.

Men verdensrommet er veldig tomt. Det kan ta lang tid før de første kollisjonene oppstår.

I det vi skjønner hva som skjer, er det for sent.

Ett år blir en satellitt ødelagt og det er ikke så farlig.

Det neste året: Fem.

Året etter: 50.

Til det er ingenting igjen.

Situasjonen i baneomløpet blir raskt forverret, og vi kan allerede være forbi punktet der det er for sent å snu.

Innen 10 år kan området rundt Jorden ikke lenger være levedyktig for langsiktige satellitter eller raketter.

Det verste scenarioet er forferdelig.

Et ruskfelt, laget av hundrevis av millioner fragmenter, mange for små til å bli kartlagt, som beveger seg i 30.000 km/t.

Det ville effektivt skapt en dødelig barriere rundt jorden.

Muligens for farlig å krysse.

Drømmer om månebaser, Marskolonier eller romferd i det hele tatt kan bli satt på vent i århundrer.

Og tapet av vår rominfrastruktur vil sende noe av teknologien, som vi stoler daglig på, tilbake til 1970-tallet.

Men det er muligens ikke for sent å rydde opp rotet vårt.

Selv om romindustrien har blitt bedre til å unngå romsøppel,

vokser det fortsatt raskt og sporadiske våpentester hjelper ikke.

Det har kommet opp et par ville, men også seriøse forslag angående

hvordan man raskt kan fjerne så mye dødelig romsøppel som mulig uten å skape mer i samme slengen.

Mange idéer har kommet på bordet.

Og noen av de mest seriøse involverer fangst- og returoppdrag. Noe som blir testet nå.

En metode innebærer å møte en søppelbit, som er i bane, med en liten satellitt som har med seg et nett.

Når det blir fanget kan en liten rakett brukes til å bringe den ned mot jorden.

Biter som er for store for et nett kan i stedet bli fanget med en harpun på en tjore.

I stedet for å skyte opp en rakett ville rengjøreren distribuere et stort seil for å produsere atmosfærisk trekk.

Og dermed akselerere at søppelet forsvinner.

Og det er også mange andre sci-fi-lydende forslag.

Noen involverer gigantiske elektromagneter.

Disse magnetiske objektene virker ved å trykke på de magnetiske komponentene i satellitter som de bruker for å stabilisere seg.

Så de kan orientere seg i Jordens magnetfelt.

Disse kan være tryggere og mer pålitelige enn nett og harpuner,

fordi de trenger ikke å berøre søppelet som de håndterer.

Så det er ingen risiko for at det uheldigvis bryter opp delene og blir til mer søppel.

Når det gjelder de minste søppelbitene så kan lasere være nøkkelen til å tilintetgjøre dem helt.

Satellitter med lasere trenger ikke å besøke sine mål. De kan skyte dem fra avstand.

Store objekter kan ikke akkurat skytes ned.

Men lasere kan brukes til å fjerne dem,

eller brenne små mengder materiale fra stedet for å skyve søppelet til en tryggere bane.

Uansett hvilken teknologi vi ender opp med å bruke, så bør vi gjøre noe snart.

Før 100 millioner kuler blir til en billion og fellen er satt.

Hvis vi ikke handler, kan vårt eventyr i rommet ta slutt før det har begynt.

Hvis våre dager med å drømme om oppdagelser i verdensrommet er talte, bør vi gjøre det beste ut av det.

En av de tingene vi liker best å bruke tiden vår på er å lære mer om universet vårt.

Og for å gjøre det kan du bare fortsette å se på.

Kurzgesagt og Brilliant samarbeider om en videoserie i 6 deler om våre favorittemaer innenfor vitenskap og verdensrommet.

Kurzgesagt har jobbet med Brilliant i en liten stund.

Og vi elsker hvordan de lærer deg vitenskap og matematikk på en praktisk måte.

Ved å veilede deg gjennom problemer trinn for trinn.

Sånn at du kan faktisk forstå konseptene bak det.

Og kanskje en dag bruke kunnskapen din på problemer som romsøppel.

Eller i hvert fall dine vitenskapelige prosjekter til å begynne med.

Hvis du vil ha enda mer underholdende læring

så gå til Brilliant.org/nutshell og registrer deg gratis.

De første 688 personene som bruker lenken, får 20% rabatt på sitt årlige premiummedlemskap!

Og støtt også vårt samarbeid med Brilliant!