Video

Transkripsjon

Er du kroppen din?

Vel, på en måte, ikke sant?

Men fins det et punkt hvor dette slutter å være sant?

Hvor mye av deg selv kan du fjerne før du slutter å være deg?

Og gir spørsmålet i det hele tatt mening?

Din fysiske eksistens er i form av celler. Trillioner av dem,

minst ti ganger flere enn det er stjerner i Melkeveien.

En celle er et levende vesen, en maskin laget av minst 50.000 forskjellige proteiner.

Den har ingen bevissthet, ingen fri vilje, ingen mening i livet, den bare ER, men er fortsatt et individ.

Sammen former cellene dine enorme strukturer for å kunne utføre jobber som frakt av mat,

samle resurser, transportere saker og ting rundt, undersøke nye områder og så videre.

Tar du celler ut av kroppen og introduserer dem til et passende miljø, vil de fortsette å leve en stund.

Cellene dine kan altså eksistere uten deg, men du kan ikke eksistere uten dem.

Fjerner vi alle cellene, finnes det ingen “deg” lengre.

Fins det et punkt hvor en klump av dine celler slutter å være deg?

For eksempel, om du donerer et organ vil milliarder av dine celler fortsette å leve inni noen andre.

Betyr dette at en del av deg har blitt til en del av noen andre?

Eller holder noen andres kropp en del av “deg” i live?

La oss gjøre et tankeeksperiment: du og en tilfeldig person fra gata bytter celler med hverandre.

En om gangen får din kropp en av deres celler, og deres kropp får en av dine.

Ved hvilket punkt har “de” blitt “deg”?

Ville de bli “deg” i det hele tatt? Eller er bare dette en veldig treg og ekkel måte å teleportere på?

La oss gjøre dette mer komplisert.

Bildet av oss selv som statiske objekter holder ikke vann.

Nesten alle cellene dine kommer til å dø i løpet av ditt liv.

250 millioner har død bare siden denne videoen startet.

Mellom en og tre millioner per sekund.

Over en syvårsperiode byttes mesteparten av cellene dine ut minst en gang.

Hver gang kombinasjonen av celler forandres, blir du bittelitt annerledes enn før.

Med andre ord dør du litt hele tiden.

Om du er heldig og blir gammel, vil du ha gått gjennom nesten en million milliarder celler.

Så det du anser som “deg” er egentlig bare et “fotografi” av deg.

Men noen ganger er celler ødelagt, og nekter å dø. Dette setter spørsmål ved enheten vi kaller kroppen vår.

Vi kaller dem kreft.

De bryter den sosialbiologiske kontrakten vi har med dem, og blir så og si udødelige.

Kreft er ikke en inntrenger utenfra, men en del av kroppen din som setter sin egen overlevelse over din.

Men det kan også sies at en kreftcelle har blitt en separat enhet inni oss.

En separat skapning som ønsker å leve og vokse.

Kan vi egentlig klandre dem for det?

En småskummel celle-historie, er historien om Henrietta Lacks, en ung kreftpasient som døde i 1951.

Vanligvis overlevde kreftceller bare noen dager i laboratoriet, noe som gjorde kreftforskning svært vanskelig.

Henriettas kreftceller var udødelige.

Over de siste 50 årene har de blitt kopiert og grodd om og om igjen, og har blitt brukt i utallige forskningsprosjekter

og har reddet utallige liv.

Henrittas celler lever fortsatt, og har i dag vokst til over 20 tonn med biologisk materiale.

Det finnes med andre ord levende deler av en person, rundt om i verden, som har blitt ansett død i flere tiår.

Hvor mye “Henrietta” er det egentlig i disse cellene?

Hva gjør en celle til “deg” uansett?

Kanskje informasjonen den bærer på? DNA.

Frem til nylig ble det antatt at alle cellene i kroppen din hadde grovt sett samme genetiske kode.

Det er feil.

Genomet ditt er mobilt, og forandrer seg over tid gjennom mutasjoner og miljømessige faktorer.

Spesielt tydelig er dette i hjernen din.

I følge nye oppdagelser har en enkelt nevron i en voksen hjerne mer enn tusen mutasjoner

i sin genetiske kode, som ikke fins i cellene som omgir den.

Men hvor mye “deg” er DNA-et ditt egentlig?

Omtrent 8% av det menneskelige genomet er virus som en gang i tiden smittet forfedrene våre og ble en del av oss.

Mitokondria, cellens kraftstasjon, var en gang bakterier som slo seg sammen med forfedrene til dine celler.

De har fortsatt sitt eget DNA.

En gjennomsnittlig celle har hundrevis av dem; hundrevis av bittesmå vesner som ikke er menneskelig, men som likevel er en del av deg.

Det ER forvirrende.

La oss gå tilbake litt.

Vi vet du består av trillioner av bittesmå ting

som igjen består av enda mindre ting, og at disse tingen forandrer seg konstant.

Sammen er ikke disse tingene statisk, men dynamisk.

Sammensettinger og kombinasjoner forandrer seg stadig.

Så vi er kanskje bare et selv-drivende mønster, uten klare grenser og betingelser,

som på ett eller annet tidspunkt ble selvbevist, og som nå er evnen til å tenke på seg selv på tvers av tid og rom,

men som egentlig bare eksisterer i øyeblikket.

Hvor startet dette mønstret?

Ved din unnfangelse? Da det første mennesket oppsto?

Da livet først begynte å ta over vår lille planet?

Eller da elementene kroppen din består av ble støpt i dypet av en døende stjerne?

Vår menneskelig hjerne er skapt får å forstå absolutte begreper.

De uklare grensene virkeligheten består av er vanskelig for oss å fatte.

Kanskje er ikke ideer som “begynnelse” og “slutt”, “liv” og “død”, “du” og “meg”, absolutte.

Kanskje er de bare ideer tilhørende et flytende mønster. Et mønster fortapt i dette rare og vakre universet.

Problemet ved “hvem er jeg” er ikke bare et handler ikke bare om våre fysiske kropper, men også om sinnet.

Akkurat som cellene kan bli splittet og separert fra oss, kan også hjernene vår bli splittet og separert fra oss.

Mens de fortsatt er inni hodet vårt.

Klikk her for å gå til min kanal og se fortsettelsen.

Så, gå og se CGPGreys video.

Om du ikke allerede abonnerer på kanalen hans bør du forandre på det nå.