Video

Transkripsjon

Det internasjonale banksystemet er komplekst.

Det er mer enn 30.000 forskjellige banker på verdensbasis

og de holder enorme verdier.

De ti største bankene alene står for omtrent 25 billioner amerikanske dollar.

I dag ser banksystemet kanskje komplekst ut,

men i utgangspunktet var målet å gjøre livet enklere.

Det 11-århundrets Italia var datidens sentrum for Europas handel.

Kjøpmenn fra hele kontinentet møttes for å selge varene sine.

Men det var ett problem:

Det var for mange forskjellige valuta i omløp.

I Pisa måtte kjøpmenn håndtere syv forskjellige myntenheter

og veksle penger kontinuerlig.

Denne vekslingen av mynter fant vanligvis sted utendørs på benker,

hvilket er hvor vi får ordet “bank” fra.

Altså, fra ordet “banco” som er italiensk for benk.

Farene lange reiser medførte, falske penger, og vanskeligheten med å ta opp lån

fikk folk til å tenke.

Det var på tide med en ny forretningsmodell.

Pantelånere begynte å innvilge lån til forretningsfolk,

mens genovesiske handelsmenn utviklet kontantløse betalinger.

Nettverk av banker spredte seg over hele Europa, og ga ut lån,

til og med til kirken, og til Europeiske konger.

Men hva med i dag?

I et nøtteskall så er det risikohåndtering banker jobber med.

Dette er en forenklet versjon av hvordan det fungerer.

Folk setter inn penger i banker, som betaler renter på innskuddene.

Bankene bruker disse pengene når de gir lån, og tar en langt høyere rente i betaling.

Det er en kalkulert risiko, fordi noen av lånerne ikke vil klare å nedbetale gjelden sin.

Denne prosessen er grunnleggende for vårt økonomiske system

fordi den gir folk anledning til å låne penger til å kjøpe hus

eller til å utvide små bedrifter slik at de kan vokse.

Banker bruker altså innskuddene som er ubrukt av folk som sparer penger

og gjør dem til lån som samfunnet kan bruke til å kjøpe ting.

Andre inntektskilder for banker inkluderer

bankgebyrer, kredittkort, kjøp og salg av valuta,

økonomiforvaltning, og kontanthåndtering.

Bankenes største problem i vår tid er

at mange av dem har gitt opp sin tradisjonelle rolle som

tilbydere av langsiktig finansiering til fordel for kortsiktig finansiering

med mye høyere risiko.

Under finanseksplosjonen vedtok de fleste store bankene finansielle

konstruktioner som var så hvidt forståelig og

gjorde sin egen handel i et forsøk på å tjene raske penger

og tjene deres ledelse og investorer millioner av dollar i bonuser.

Dette var ikke en liten sjanse å ta

og skadet hele lands økonomier og samfunn.

Som for eksempel tilbake i 2008,

når banker som “the Lehman Brothers” ga lån til så og si alle som

ville kjøpe seg et hus,

og de satte dermed banken i en posisjon med enorm risiko.

Dette førte til kollapsen av eiendomsmarkedet i USA og deler av Europa,

som igjen førte til at aksjemarkedet stupte,

som til slutt førte til en verdensomspennende bankkrise

og en av de største økonomiske krisene i historien.

Hundrevis av milliarder av dollar forduftet.

Millioner av mennesker mistet jobbene sine og mye penger.

De fleste av verdens store banker måtte betale milliarder av dollar i bøter

og mistet troverdigheten sin.

De amerikanske myndighetene og EU måtte sette sammen store

redningspakker for å kjøpe dårlige verdier og stoppe banker fra å gå konkurs.

Nytt lovverk ble innført for å bedre reguleringen av bankvesenet.

Minimumskrav til tilgjengelige verdier ble innført og håndhevet

for å begrense virkningene av en eventuell ny finanskrise.

Men andre tøffe nye lover og reguleringer ble blokkert av banklobbyen.

I dag vokser andre finansieringsmodeller raskt,

som for eksempel investeringsbanker som tar betalt med en årlig avgift og ikke tar noen provisjon på salg,

som gir motivasjon til å handle i klientens interesse.

Eller kredittforeninger: initiativer som ble vanlig på 1800-tallet

for å omgå långivere som bare var ute etter profitt.

De tilbyr omtrent de samme tjenestene som banker,

men fokuserer på verdiskapning i stedet for maksimal inntekt.

Det selvproklamerte målet er å gi medlemmene muligheter som for eksempel å starte sin egen bedrift,

utvide gårder, eller å bygge familiehjem, mens de investerer tilbake inn i sammfunn.

Kredittforeninger er kontrollert av sine medlemmer, som også velger styret på demokratisk vis.

Hvordan kredittforeninger er sammensatt og fungerer varierer fra land til land.

Noen har bare en håndfull medlemmer.

Andre er store organisasjoner verdt flere milliarder amerikanske dollar

og har flere hundre tusen medlemmer.

Fokuset på fordeler for sine medlemmer

påvirker risikoen kredittforeninger er villig til å ta på seg.

Dette forklarer hvorfor kredittforeninger, selv om de også hadde noen problemer,

overlevde finanskrisen mye bedre enn tradisjonelle banker.

I tillegg er såkalt massefinans, eller folkefinansiering, blitt stort i de senere årene.

I tillegg til å gjøre kule videospill mulig,

Har de gjort det mulig for folk å få lån fra store grupper bestående av små investorer,

noe som har omveltet hele bankvesenets rolle som leddet mellom folk som sparer og folk som låner.

Og det fungerer også for industrien.

Mange nye teknologiselskaper startet sin virksomhet på massefinans-sider som Kickstarter og Indiegogo.

Små investorer får gleden av å være en del av noe større,

og kan gjennom slike plattformer investere i ideer de tror på.

Når risikoen blir spredt såpass bredt

er skaden begrenset dersom prosjektet feiler.

Og sist men ikke minst, mikrolån.

Mikrolån er mange og små lån,

som i hovedsak innvilges til privatpersoner i utviklingsland for å hjelpe dem ut av fattigdom.

Folk som tidligere ikke hadde mulighet til å få tilgang til

pengene de trenger for å starte en forretning,

fordi de ikke ble ansett for å være verdt tiden eller pengene.

I dag har mikrolån-bransjen utviklet seg til en bransje verdt flere milliarder amerikanske dollar.

Så, du er kanskje ikke så glad i banken,

men bankens finansieringsrolle

er grunnleggende for vårt samfunn, og vil fortsette å være det.

Hvem som skal ha denne rollen i fremtiden

er derimot opp til oss å bestemme.

Oversettelse: Tobias Mikalsen, Tony Strømsnæs