Video

Transkripsjon

For det meste av vår historie vokste den menneskelige befolkningen sakte.

Helt til nye oppdagelser ga oss mer mat,

og fikk oss til å leve lenger.

På bare hundre år firedoblet den menneskelige befolkningen seg.

Dette førte til apokalyptiske visjoner om en overfylt jord.

Men hastigheten i befolkningsveksten nådde faktisk toppen på 1960-tallet.

Siden den gang har fruktbarhetsraten stupt, fordi land har industrialisert seg og utviklet seg.

Verdensbefolkningen forventes nå å stagnere på rundt 11 milliarder ved slutten av århundret.

Men det store bildet skjuler detaljene.

La oss se på én region spesielt:

Afrika sør for Sahara.

I 2019 huset det én milliard mennesker fordelt på 46 land.

Selv om deres vekstrate har avtatt de siste tiårene,

er det fremdeles mye høyere enn i resten av verden.

Mens noen anslag forventer rundt 2,6 milliarder mennesker,

regner andre med opptil 5 milliarder innen 2100.

Slik vekst vil være en enorm utfordring for ethvert samfunn.

Men Afrika sør for Sahara er også den fattigste regionen på Jorden.

Så, er Afrika sør for Sahara fortapt?

Og hvorfor varierer anslagene med 2,4 milliarder mennesker?

Som alltid er det komplisert.

Afrika sør for Sahara er en oppkonstruert idé,

og på mange måter lite nyttig.

Botswana ligger like langt unna Sierra Leone,

som det Irland er unna Kasakhstan.

Og de har omtrent like mye til felles.

Men hvis vi ikke hadde forenklet det litt,

ville denne videoen vart i én time!

Vi har også snakket med mange forskjellige forskere angående denne videoen,

og de var uenige om mange ting.

Hovedsakelig, hvor mye fruktbarhet har å si for fattigdom.

Vi har gjort vårt beste i å oppsummere forskningen og hva de fortalte oss,

men ta det med en klype salt,

og sjekk kildene våre, der vi diskuterer dette mer detaljert.

OK, la oss se det globale perspektivet igjen.

For noen tiår siden var mange land i Asia på et lignende punkt som Afrika sør for Sahara i dag.

Store deler av befolkningen levde i ekstrem fattigdom,

og fødselsratene var veldig høye.

Ta Bangladesh for eksempel.

På 1960-tallet fikk den gjennomsnittlige kvinnen 7 barn i løpet av livet.

25% av dem døde før de fylte 5 år,

og av de som overlevde,

ville kun 1/5 lære seg å lese og skrive.

Forventet levealder var omtrent 45 år,

og inntekten per innbygger var blant de laveste i verden.

Så fra 1960-tallet

startet Bangladesh et familieplanleggingsprogram,

basert på tre hovedpilarer.

1. Utdanning bidro til å endre kvinners tilværelse.

Kvinner med høyere utdanning fikk gjerne færre barn,

og ble mødre senere i livet.

2. Bedre helsehjelp reduserte barnedødelighet,

noe som førte til at foreldre ønsket seg færre barn,

fordi de kunne forvente at de skulle overleve.

3. Feltarbeidere brakte med seg prevensjonsmidler. Selv til de mest isolerte områdene,

noe som økte bruken av prevensjon fra 8% i 1975,

til 76% i 2019.

Til sammen bremset disse tiltakene befolkningsveksten kraftig.

I 1960 fikk gjennomsnittskvinnen i Bangladesh 7 barn.

I 1995 fikk de 4 barn,

og i 2019 var det nede i 2 barn.

Dette endret også landets demografi og økonomi.

Før ble mange barn født,

men døde før de fikk bidra i samfunnet.

Når langt færre barn dør og færre barn blir født, endrer ting seg.

Barn får utdanning,

og blir produktive voksne.

Myndighetene var i stand til å prioritere annerledes

fra å senke barnedødeligheten til å øke økonomien.

Innen 2024 forventes Bangladesh å forlate kategorien “minst utviklede land”

til status som en “utviklende økonomi”.

Andre asiatiske land som Sør-Korea, India, Thailand eller Filippinene

har gjennomgått en lignende prosess.

Noen enda raskere t.o.m.

Investeringer i helse og utdanning førte til lavere fødselstall,

som igjen endret sammensetningen av befolkningen,

og gjorde myndigheter i stand til å bedre økonomien.

Hvorfor skjedde ikke det samme overalt i Afrika sør for Sahara?

Afrika som helhet har gjort betydelige fremskritt innenfor barnedødelighet.

Men spesielt i Afrika sør for Sahara

har utdanning forbedret seg saktere enn i andre deler av verden.

Og mens den totale prevensjonsbruken er doblet i regionen siden 1990,

er det uoppfylte behovet for moderne prevensjon blant ungdom fortsatt rundt 60%.

Årsakene til dette er kompliserte,

og det er umulig å gi et enkelt svar her.

Afrika er et stort sted med forskjellige kulturer og mennesker.

Men det er noen få hovedfaktorer.

Mange nasjoner sør for Sahara har lidd under kolonisering inntil bare for noen tiår siden,

og hadde noen tøffe overgangsperioder mot uavhengighet.

De unge nasjonene var ofte etnisk mangfoldige og manglet enhet.

Noen områder har blitt gjentatte ganger rasert av borgerkrig,

militære konflikter eller led grunnet ustabile regjeringer,

noe som gjorde det virkelig vanskelig å utvide infrastruktur og helsehjelp.

Så Afrika hadde et dårligere utgangspunkt enn Asia.

Utenlandsk bistand og hvordan det ble brukt, spesielt under den kalde krigen,

er også et omstridt spørsmål.

Men dette emnet er for komplisert til å oppsummere i noen få setninger,

så vi lager en helt ny video om det i fremtiden.

Og til slutt er det kulturelle aspekter som

gjør det vanskeligere å snakke om familieplanlegging i Afrika.

Kritikere sier at det å prøve å få fruktbarheten ned er å blande seg inn i kultur og tradisjon.

Men å ikke snakke om et problem vil ikke bidra til å løse det.

Alle disse tingene gjelder ikke alle land i regionen.

Vi snakker tross alt om 46 land.

Noen av dem har store utfordringer,

og andre blomstrer allerede.

Alle er forskjellige og står overfor unike problemer.

Hvis befolkningsveksten fortsetter akkurat som i dag,

så kan Afrika sør for Sahara vokse til mer enn 4 milliarder mennesker innen 2100.

Greit. Så, hva kan gjøres?

En del, faktisk!

Spesielt investeringer og bistand som bidrar til å bygge systemer for utdanning,

familieplanlegging og helsehjelp.

Overraskende små endringer kan ha ekstrem innvirkning.

Hvis for eksempel kvinner får en bedre utdanning,

og får sitt første barn bare to år senere i livet.

Dette lille gapet mellom denne generasjonen og den neste

ville føre til 400 millioner færre folk i 2100,

med 3,6 milliarder totalt.

Hvis utdanning og familieplanlegging blir gjort tilgjengelig for alle afrikanske kvinner,

vil universell tilgang til prevensjon gjøre det å få barn en beslutning.

Hvis familier får velge hvor mange barn de vil ha,

vil antall fødsler falle med 30% til 2,8. milliarder mennesker.

Dette er ikke bare en teori.

Det finnes allerede eksempler som gir grunn til optimisme.

Etiopia, det afrikanske landet med den nest største befolkningen,

har hatt mye fremgang på relativt kort tid.

Forbedring av helsetjenester førte til et fall i barnedødeligheten

fra 20% til 7% siden 1990.

Og opptil 30% av det årlige budsjettet ble investert i utdanning,

og antall skoler ble 25-doblet i løpet av to tiår.

Så for å oppsummere,

det er noen virkelige utfordringer der framme,

men de er langt fra uløselige.

Afrika sør for Sahara trenger ikke medlidenhet eller gaver,

men oppmerksomhet og rettferdige investeringer.

Det er en region rik på ressurser, kultur og potensial.

Hvis ting går riktig for seg,

vil vi se en omveltning lik den vi har sett over det meste av Asia

i løpet av de siste 30 årene.

(Denne videoen var den siste videoen i en serie med videoer, sponset av Bill & Melinda Gates Foundation)

(Forskningen er likevel vår. Sjekk det gjerne ut i lenken)