Video

Transkripsjon

Menneskelig eksistens er skummel og forvirrende.

For et par hundre tusen år siden ble vi klar over vår eksistens, og fant oss selv på et rart sted.

Stedet var fullt av andre vesener. Noen kunne vi spise; noen kunne spise oss.

Det var flytende greier vi kunne drikke; ting vi kunne bruke til å lage flere ting.

Dagen hadde en liten gul ball som varmet oss.

Nattehimmelen var fylt med vakre lys.

Dette stedet var åpenbart skapt for oss.

Noe våket over oss.

Vi var hjemme. Dette gjorde alt mye mindre skremmende og forvirrende.

Men, jo eldre vi ble, jo mer lærte vi om verden og oss selv.

Vi lærte at de blinkende lysene ikke skinte for vår skyld, de bare er der.

Vi lærte at vi ikke er i senteret i det vi nå kaller universet,

og at det er mye, mye eldre enn vi hadde trodd.

Vi lærte at vi er bygget opp av mange små, døde ting,

som danner større ting som, av en eller annen grunn, ikke er døde,

og at vi bare er enda et midlertidig stadie i en historie, som går tilbake over en milliard år.

Vi lærte, i ærefrykt, at vi lever på en fuktig flekk av støv som beveger seg rundt en middels stor stjerne,

i et rolig område i én arm av en gjennomsnittlig galakse, som er del av en gruppe galakser som vi aldri vil forlate.

Og denne gruppen er én av tusen, som sammen, danner en superhop.

Men selv vår superhop er bare én av tusen som utgjør det vi kaller det observerbare universet.

Universet er kanskje millioner av ganger større, men det får vi aldri vite.

Vi kan skyte ut ord som to hundre millioner galakser

eller trillioner av stjerner eller bazillioner av planeter,

men alle disse tallene betyr ingenting. Hjernene våre kan ikke fatte disse konseptene.

Universet er for stort. Det er for mye av det.

Men størrelsen er ikke det mest urovekkende konseptet vi må hanskes med.

Det er tid, eller, mer presist, tiden vi har.

Hvis du er heldig nok til å leve til du er hundre,

har du fem tusen to hundre uker til disposisjon.

Hvis du er tjuefem nå, har du tre tusen ni hundre uker igjen.

Hvis du dør når du er sytti, er det to tusen tre hundre og førti uker igjen -

det er mye tid, men samtidig … egentlig ikke.

Og hva skjer så?

De biologiske prosessene dine vil brytes ned,

og det dynamiske mønsteret som er deg vil slutte å være dynamisk.

Det vil oppløses til det ikke er mer deg.

Noen tror det er en del av oss vi ikke kan se eller måle,

men vi har ingen måter å finne det ut på, så dette livet er kanskje alt,

og vi ender opp med å være døde for alltid.

Dette er dog mindre skummelt enn det høres ut som.

Hvis du ikke husker de 13,75 milliarder årene som gikk forbi før du eksisterte,

vil de trillioner på trillioner på trillioner av årene som kommer etter, passere på null komma niks.

Lukk øynene. Tell til 1

Det er hvor lenge evigheten føles.

Og så vidt vi vet, vil selve universet til slutt dø, og ingenting vil endre seg igjen.

Våre videoer skaper dødsangst i mange mennesker,

og de siste minuttene har muligens ikke hjulpet så veldig.

Så, for én gangs skyld, ville vi tilby en annerledes måte å se disse tingene på:

Et uvitenskapelig, subjektivt synspunkt. Kurzgesagt sin filosofi, om dere vil.

Vennligst ta det med en klype salt; Vi vet ikke noe mer om menneskets eksistens enn det du gjør.

Vi motvirker eksistensiell angst med optimistisk nihilisme.

Hva mener vi med det?

Vel, for å oppsummere, det virker veldig usannsynlig at 200 trillioner trillioner stjerner har blitt laget for vår skyld.

På en måte føles det ut som om den grusomste vitsen i tilværelsen har blitt gjort på vår bekostning.

Vi ble selvbevisste bare ved å innse at denne historien ikke handler om oss.

Mens det er flott å vite om elektroner og drivkraften i en celle,

så gjør ikke vitenskapen så mye for å gjøre dette mindre deprimerende.

Ok, men hva så?

Du får bare en sjanse i livet, noe som er skremmende, men også befriende.

Hvis universet ender i varmedød, så vil hver ydmykelse du opplever i løpet av livet ditt, bli glemt.

Hver feil som du har begått vil ikke bety noe i det store og det hele.

Alle dårlige ting som du har gjort vil bli annullert.

Hvis livet er alt vi får oppleve, så er det det eneste som teller.

Dersom universet ikke har noen prinsipper, så er de eneste relevante prinsippene de som vi velger.

Dersom universet ikke har noen hensikt, så kan vi bestemme hva hensikten er.

Mennesker vil mest sannsynlig opphøre å eksistere på et tidspunkt,

men før vi gjør det, får vi utforske oss selv og verden rundt oss.

Vi får oppleve følelser. Vi får oppleve mat, bøker, soloppganger, og å være sammen med hverandre.

Det faktum at vi selv er i stand til å tenke på disse tingene er allerede litt utrolig.

Det er lett å tenke på oss selv som adskilt fra alt, men dette er ikke sant.

Vi er like mye en del av universet som en nøytronstjerne,

eller et sort hull, eller en stjernetåke.

Enda bedre, faktisk, vi er dens tenke-og følelsesdel:

Universets sentrale organer.

Vi er helt frie på en lekeplass like stor som universet,

så vi kan like godt ta sikte på å være glade, og å bygge en slags utopi i stjernene.

Det er jo ikke sånn at vi har funnet ut alt som er å vite.

Vi vet ikke hvorfor reglene i universet er som de er,

hvordan livet oppsto, hva livet er.

Vi har ingen anelse om hva bevissthet er, eller om vi er alene i universet.

Men vi kan prøve å finne noen svar.

Det er billioner av stjerner og besøke, sykdommer å kurere,

mennesker å hjelpe, glade følelser å oppleve

og videospill å fullføre.

Det er så mye å gjøre.

Så, til slutt, du har sannsynligvis brukt opp en god del av tiden tilgjengelig for deg.

Hvis dette er vår ene sjanse til å oppleve livet, er det ingen grunn til ikke å ha det gøy

og leve så lykkelige som mulig.

Bonuspoeng hvis du har gjort livet til andre mennesker bedre.

Flere bonuspoeng hvis du bidrar til å bygge et galaktisk menneskeimperium.

Gjør ting som gjør at du føler deg bra.

Det er opp til deg å bestemme hva dette betyr for deg.