Video

Transkripsjon

Alle føler seg ensom en gang i blant.

Når vi ikke har noen å sitte ved siden av når det er lunsj,

når vi flytter til en ny by,

eller når ingen har tid til oss i helgen.

Men over de siste tiårene har denne følelsen blitt kronisk for millioner.

I Storbritannia sier 60% av de mellom 18 - 34 år at de ofte føler seg ensomme.

I USA føler 46% av hele befolkningen seg ensomme jevnlig.

Vi lever i den mest sammenkoblede tiden i menneskehistorien.

Og fortsatt føler et enestående antall av oss seg isolerte.

Å være ensom og å være alene er ikke det samme.

Du kan være full av lykke når du er alene og hate hvert sekund når du er med venner.

Ensomhet er 100% subjektivt og en individuell opplevelse.

Hvis du føler deg ensom, er du ensom.

En vanlig stereotypi er at ensomhet bare skjer med folk som ikke vet hvordan de skal snakke til folk,

eller hvordan å oppføre seg blant andre.

Men befolknings-baserte studier har vist at sosiale ferdigheter har mer eller mindre ingen ting å si når det er snakk om sosiale bånd blant voksne.

Ensomhet kan ha en effekt på alle: Penger, popularitet, makt, utseende, sosiale ferdigheter, en god personlighet;

Ingenting kan beskytte deg mot ensomhet fordi det er en del av din biologi.

1: HVA ER ENSOMHET?

Ensomhet er en kroppsfunksjon, slik som sult.

Sult gjør at man følger med på sine fysiske behov.

Ensomhet gjør deg oppmerksom på dine sosiale behov.

Kroppen din bryr seg om dine sosiale ferdigheter, fordi for millioner av år siden, var det en god indikator for hvor stor sjanse man hadde for å overleve.

Naturlig seleksjon belønnet våre forfedre for samarbeid, og for å forme sosiale bånd med hverandre.

Våre hjerner vokste og ble mer og mer finjustert for å legge merke til hva andre tenkte og følte,

og å forme og holde på sosiale bånd.

Å være sosial ble en del av vår biologi.

Man ble født i grupper på 50 til 150 personer, som man vanligvis bodde med for resten av sitt liv.

Å få nok kalorier, holde seg trygg og varm, eller å ta vare på avkom var praktisk talt umulig alene.

Å være sammen betydde overlevelse.

Å være alene betydde døden.

Så det var viktig at man kom overens med andre.

For dine forfedre så var ikke den farligste trusselen å bli spist av en løve,

men heller det å ikke få den sosiale stimulien fra gruppen din og å bli ekskludert.

For å unngå det så fant kroppen din opp “sosial smerte”.

Denne type smerte er en evolusjonær tilpasning til avvisning:

Et slags tidlig varslingssystem for å være sikker på at man stoppet oppførsel som ville ha isolert deg.

Forfedre som opplevde avslag som mer smertefulle, var mer i stand til å forandre sin atferd når de ble avvist

og dermed holdt seg ved gruppen, mens de som ikke gjorde det ble sparket ut og døde mest sannsynlig.

Det er derfor avvisning gjør vondt.

Og også hvorfor ensomhet er så smertefullt.

Disse mekanismene for å holde oss tilkoblet fungerte bra i en god stund,

helt til mennesker begynte å bygge en ny verden helt på egen hånd.

2: ULEMPEN MED DEN MODERNE VERDEN

Den ensomhetepidemien vi ser i dag startet faktisk sent i renessansen.

Vestlig kultur begynte å fokusere på individet.

Intellektuelle flyttet seg bort fra middelalderens kollektivisme, mens den nye protestantiske teologien understreket ens individuelle ansvar.

Denne trenden økte i løpet av den industrielle revolusjonen.

Folk forlot landsbyene og landbruket for å jobbe i fabrikkene.

Samfunn som hadde eksistert i hundrevis av år begynte å oppløse seg, mens byer vokste.

Når vår verden raskt ble moderne, så økte denne trenden mer og mer.

I dag reiser vi store avstander for nye jobber, kjærlighet og utdanning, og legger vårt sosiale nettverk bak oss.

Vi møter færre mennesker ansikt til ansikt, og vi møter dem sjeldnere enn tidligere.

I USA har gjennomsnittlig antall nære venner falt fra 3 i 1985 til 2 i 2011.

De fleste snubler inn i kronisk ensomhet ved et uhell. Man når voksenlivet og blir opptatt med arbeid,

universitet, romanse, barn og Netflix. Det er bare ikke nok tid.

Den mest praktiske og enkleste å velge bort er tid med venner.

Helt til man våkner opp en dag og innser at man føler seg isolert.

At man lengter etter nære relasjoner.

Men det er vanskelig å finne nære forbindelser som voksen, så ensomhet kan bli kronisk.

Mens folk føler seg ganske bra om ting som iPhones og romskip,

er vår kropp og sinn så å si helt lik som for 50 000 år siden.

Vi er fortsatt biologisk finjustert til å være med hverandre.

3: HVORDAN ENSOMHET DREPER

Omfattende studier har vist at stresset som kommer fra kronisk ensomhet

er blant de mest usunne tingene vi kan oppleve som mennesker.

Det gjør at man eldes raskere, det gjør kreft mer dødelig,

Alzheimer utvikler seg raskere og ditt immunsystem blir svakere.

Ensomhet er dobbelt så dødelig som fedme og like dødelig som å røyke én pakke sigaretter om dagen.

Det farligste ved det er at når det blir kronisk, kan det livnære seg selv.

Fysisk og sosial smerte bruker vanlige mekanismer i hjernen din. Begge føles ut som en trussel,

så sosial smerte fører til automatisk defensiv atferd når det påvirker deg.

Når ensomhet blir kronisk, går hjernen din inn i selvforsvarsmodus.

Det begynner å se fare og fiendtlighet overalt.

Men det er ikke alt.

Noen studier viser at når man er ensom, er hjernen din mye mer mottakelig og årvåkne på sosiale signaler,

samtidig som det blir vanskeligere å tolke dem riktig.

Man er mer oppmerksom på andre,

men man forstår dem mindre.

Den delen av hjernen din som gjenkjenner ansikter begynner å fungere dårligere

og vil mest sannsynlig kategorisere nøytrale ansikter som fiendtlige, og man blir mindre tillitsfull.

Ensomhet gjør at man antar det verste om andres hensikter ovenfor deg.

Siden man oppfatter verden som fiendtlig kan man bli mer selvsentrert for å beskytte seg selv.

Det kan gjøre at man virker mer kald,

uvennlig og har færre sosiale antenner enn det man egentlig har.

4: HVA KAN VI GJØRE MED DET?

Hvis ensomhet har fått en sterk tilstedeværelse i livet ditt,

det første du kan gjøre er å prøve å gjenkjenne den onde syklusen som du kanskje er fanget i.

Det går som regel slik:

Den første følelsen av isolasjon fører til følelser som spenning og tristhet, noe som gjør at man fokuserer sin oppmerksomhet

selektivt på negative samspill med andre.

Dette gjør tankene dine om deg selv og andre mer negative,

som deretter endrer oppførselen din.

Man begynner å unngå sosial interaksjon, noe som fører til at man føler seg enda mer isolert.

Denne syklusen blir mer alvorlig og vanskeligere å unnslippe for hver gang.

Ensomhet gjør at man sitter langt borte fra de andre i klassen,

ikke tar telefonen når venner ringer, avslår invitasjoner

helt til invitasjonene slutter å komme.

Hver og en av oss har en historie, og hvis historien din blir at folk ekskluderer deg,

så vil de andre følge etter, og slik kan omverdenen bli slik man oppfatter det.

Dette er ofte en saktegående prosess som tar år,

og kan ende i depresjon og en mental tilstand som hindrer forbindelser, selv om man lengter etter dem.

Det første man kan gjøre for å unnslippe det er å akseptere at ensomhet er en helt normal følelse og ingenting å skamme seg over.

Bokstavelig talt alle føler på ensomheten en eller annen gang i livet. Det er en universell menneskelig opplevelse.

Man kan ikke eliminere eller ignorere en følelse til den går bort på magisk vis,

men man kan akseptere at man føler det og deretter bli kvitt årsaken.

Man kan selv undersøke hva man fokuserer sin oppmerksomhet på, og sjekke om man selektivt konsentrerer seg på negative ting.

Var dette samspillet med en kollega virkelig negativt, eller var det egentlig nøytralt, eller til og med positivt?

Hva var det virkelige innholdet i en interaksjon?

Hva sa den andre personen?

Sa de noe feil, eller har du lagt til ekstra mening i det de sa?

Kanskje personen ikke reagerte negativt, men hadde bare dårlig tid.

Så er det dine tanker om verden. Anser du det verste om andres hensikter?

Ankommer du en sosial situasjon og har allerede bestemt hvordan det skal gå?

Antar du at andre ikke vil ha deg i nærheten?

Forsøker du å unngå å bli såret og vil ikke risikere å være åpen?

Og i så fall kan du prøve å la andre komme tvilen til gode?

Kan du bare anta at de ikke er mot deg?

Kan du risikere å være åpen og sårbar igjen?

Og til slutt…DIN oppførsel.

Unngår du muligheter å være med andre? Ser du etter unnskyldninger for å avslå invitasjoner?

Eller skyver du andre bort forebyggende for å beskytte deg selv?

Føler du at du blir angrepet?

Ser du virkelig etter nye bånd, eller har du blitt selvtilfreds med situasjonen din?

Selvfølgelig, hver person og situasjonen er unik og annerledes,

og bare introspeksjon alene er kanskje ikke nok.

Hvis du ikke klarer å løse situasjonen selv,

så prøv å kontakt noen og få profesjonell hjelp. Det er ikke et tegn på svakhet, men mot.

Enten vi ser på ensomhet som et rent individuelt problem som trenger å løses for å skape mer personlig lykke, eller som en folkehelsekrise,

så er det noe som fortjener mer oppmerksomhet.

Mennesker har skapt en verden som er helt utrolig, og likevel, ingen av de skinnende tingene

som vi har skapt er i stand til å tilfredsstille eller erstatte vårt fundamentale biologiske behov for nære bånd.

De fleste dyr får det de trenger fra deres fysiske omgivelser. Vi får det vi trenger fra hverandre.

Og vi må bygge vår kunstige menneskelig verden basert på det.

La oss prøve noe sammen: La oss kontakte noen i dag.

Uansett om du føler deg litt ensom, eller hvis du vil gjøre en andres dag bedre.

Kanskje skriv til en venn du ikke har snakket med på en stund.

Ring et familiemedlem som er blitt fremmedgjort.

Inviter en kollega på en kaffe,

Eller bare gå til noe du vanligvis er redd for å gå til eller for lat for å gå til, slik som et D & D-arrangement eller en idrettsforening.

Alle er forskjellige, så du vet best hva som passer bra for deg.

Kanskje ebber det ut i ingenting, og det er greit. Ikke gjør dette med noen forventninger.

Målet er bare å åpne opp litt.

Utøve forbindelsesmusklene dine, slik at de kan vokse seg sterkere over tid,

eller for å hjelpe andre til å trene sine.

Vi vil anbefale to av bøkene som vi leste mens vi lagde denne videoen.

‘Emosjonell førstehjelp’ av Guy Winch. En bok som adresserer,

blant annet, hvordan å håndtere ensomhet på en måte som vi syntes var til hjelp og som var håndterbart.

Og ‘Ensomhet: Menneskets natur og behovet for sosial tilkobling’ av John Cacioppo og William Patrick.

Det er en underholdende og vitenskapelig forskning om hvorfor vi opplever ensomhet på et biologisk nivå,

hvordan det spredte seg i samfunnet og hva vitenskap har å si om hvordan man kan unnslippe det.

Lenker for begge bøkene ligger i videobeskrivelsen.

Takk for at du så på. Ikke glem å abonnere!